BHANUMATHI NATARAJAN

Den varme følelsen jeg vanligvis har når jeg skuer utover havet ved min fødeby var borte. I stedet begynte tankene å kretse omkring tsunamiens herjinger et par måneder tidligere, og jeg grudde meg nesten for å snakke med lokalbefolkningen. Jeg tenkte på hva menneskene som ble rammet av tsunamien har gått gjennom. Barn som lekte på stranden, fiskere som bodde der, og folk som gikk morgentur. De ble alle tatt av vannet. Dette virket ubegripelig.

Dagen etter hørte jeg om venn som hadde reist til sørspissen av India for å se på sjøen sammen med familien sin etter en bryllupsfest den 25.desember. Det ble hans skjebne. Han ble tatt av tsunamien. I tillegg døde hans datter og barnebarn. Kona overlevde, men hun har fremdeles store psykiske problemer etter tragedien.

Senere traff jeg en som jobbet for en frivillig organisasjon utenfor Chennai. Han fortalte at 13 mennesker døde i den landsbyen han jobbet i, og de fleste var fiskere. To måneder senere er folk fremdeles redde for å fiske. Men de må fiske for å skaffe mat til seg og sine. De kan ikke gå på noe sosialkontor og si at de ikke makter jobben lenger. Det største problemet er allikevel at mange har havnet i en desperat situasjon på grunn av at fiskeredskapene er ødelagt. Den statlige hjelpen er beskjeden, og lar vente på seg.

Så satt jeg og tenkte på hvor heldig jeg er som bor i Norge, hvor man får hjelp til det meste. Staten tar vare på alt og alle. Også når naturkatastrofene inntreffer – og de er som regel av begrenset omfang i Norge – er den statlige hjelpen aldri langt unna.

Tenk om staten hadde vært like sterk i India, Indonesia, Thailand og Sri Lanka. Da hadde de menneskelige lidelsene etter tsunamien vært mye mindre. På den andre siden er det oppmuntrende å se hvordan folk i de hardest rammede områdene hjelper hverandre til å bygge opp nytt håp og gjenopprette lokalsamfunn. Er det ikke forunderlig hvordan vi mennesker kan klare å komme oss gjennom vanskeligheter? Er det ikke flott å se hvordan solidaritetsfølelsen vekkes i oss?

Mennesker lever ikke bare av penger, luft og statlige overføringer. Det er flott at den norske staten kan sørge for brød, helse og ly for befolkningen, men jeg er ikke sikker på om den bidrar til å bygge opp solidaritetsfølelsen og pågangsmotet som kan være nødvendig for å komme seg gjennom livets større og mindre utfordringer.