Første halvår i år oppsøkte 64 personer voldtektsmottaket i Bergen. Få valgte imidlertid å anmelde forholdet. Politiet mottok bare 20 anmeldelser i samme periode.

— Vanligvis er det omtrent halvparten av dem som kommer til oss som anmelder voldtekten. Det tallet har vært stabilt de siste årene, sier koordinator Margot Tufta ved voldtektsmottaket i Bergen.

Hadde forholdet vært det samme i år, skulle politiet i Bergen ha mottatt nærmere 40 anmeldelser. De har mottatt 20, fire flere enn i fjor.

- Bekymringsfullt

— Det er bekymringsfullt at det er så mange som ikke anmelder overgrep. Vi skulle ønske at alle som er utsatt anmelder slik at vi får kartlagt mørketall og trender. Vi kan ikke utelukke at en person står bak flere voldtekter, og det blir det lettere å avdekke jo flere som anmelder, sier politiførstebetjent ved vold og sedelighet, Carl-Petter Leganger.

Fra 1997 til 2006 har antall anmeldte voldtekter i Hordaland steget fra 16 til 53. Både politi, voldtektsmottak og krisesentre oppfordrer voldtektsofre til å anmelde overgrepet, men mange velger likevel å la være.

— 20 anmeldte voldtekter i Bergen er et lavt tall. Etter min erfaring kan du i hvert fall gange de 64 som har vært på voldtektsmottaket med to. Det er dessuten mye større mørketall utenfor de store byene hvor det ikke finnes voldtektsmottak, og ofrene må gå til fastlegen sin, sier Inge Nordhaug ved det regionale ressurssenteret for vold, traumer og selvmord.

Han mener det er mange årsaker til at personer velger å ikke anmelde en voldtekt, men fremhever at rettssystemet kan være en av hovedårsakene.

Anbefaler ikke anmeldelse

— Den høye graden av frifinnelser gjør nok at mange kvier seg for å anmelde voldtekt. Etter en anmeldelse kommer også avhørssituasjonen, så skal saken opp i retten, deretter kan mannen anke og saken kommer opp i retten igjen. Denne prosessen kan fort ta tre år, sier Nordhaug.

— En mann skal også være ganske belastet for ikke å bli trodd. Vi har lettere for å kalle en kvinne løssluppen, enn en mann en voldtektsmann.

Han innrømmer at det er tilfeller hvor han ikke anbefaler offeret å anmelde overgrepet.

— I noen kliniske situasjoner hvor offeret er svært preget og suicidal kan jeg fortsatt ikke anbefale en anmeldelse fordi møtet med rettsvesenet vil bli en for stor påkjenning. Vi vil aldri komme dit at 100 prosent av voldtektene blir anmeldt, men det må gå mot at stadig flere anmeldes og havner i rettsvesenet, sier Nordhaug.

Mariann Fossum jobber ved Krisesenteret i Bergen. De har for tiden seks kvinner boende hos seg som hevder at de har vært utsatt for voldtekt. Alle har anmeldt overgriperen.

Påstand mot påstand

— Det er ganske spesielt. De som bor her har stort sett en relasjon til overgriperen og det gjør at en anmeldelse blir vanskelig. Min erfaring er at mishandlede kvinner som har tatt kontakt med politiet er blitt mottatt på en god måte, men vi har et rettssystem som ikke fungerer så godt i slike saker, sier Fossum.

Hun trekker frem disse årsakene: at overgrepene skjer i privat sfære, at det ikke er noen vitner og at kvinnene ofte har problemer med å huske overgrepene detaljert.

— I mange av sakene ender det opp med påstand mot påstand. Dersom det ikke er brukt særlig vold og er lite fysiske spor utenom biologiske spor, blir det opp til retten å foreta en vurdering av troverdighet, sier politiførstebetjent Leganger.

— Mange ofre har hørt om saker som er blitt henlagt eller at kravet til bevis i en rettssak er veldig høyt. De har en redsel for ikke å bli trodd og en frykt for at saken blir henlagt. Dette gjør terskelen for å anmelde veldig høy, sier Tufta ved voldtektsmottaket.

Odd Mehus