Terrassen i Sagvåg bader i Sankthans-sol. Ingrid Nordhus Bolkan tenner seg en røyk, mens hunden Ronja holder et vaktsomt øye med det meste. Sammen har de kjempet for å få matmor på beina igjen.

— Da vi var barn sprang vi rundt i skogen. De voksne plukket flått av oss. Lite visste vi at de var farlige.

Flåttbittet på hytten på Fjellberg i 2001 sendte tobarnsmoren på sykehus og senere til psykiatrisk avdeling. Legene mente hun hadde fått isjias eller at hun hadde møtt veggen psykisk.

At en liten flått kunne være synderen, var det ingen som kom på.

-Jeg visste ikke om at jeg var blitt bitt av flått. Jeg fant aldri dyret på meg og hadde ingen fysiske tegn på kroppen. Jeg fikk heller aldri feber, som er et vanlig tegn.

Smertestillende som drops

Det hele startet en helt vanlig ettermiddag i august 2001. Kunderådgiver i Sparebanken Vest kom hjem fra jobb.

— Jeg begynte plutselig å verke i anklene. Det spredde seg oppover beina, til rumpen og til slutt verket hele kroppen.

Neste dag oppsøkte hun lege som ga henne diagnosen isijas. Hun fikk resept på paralgin forte og ble henvist til kiropraktor.

— Jeg spiste paralgin forte som drops uten at det hjalp. Den kiropraktiske behandlingen hadde ingen virkning, forteller Ingrid.

På ny oppsøkte hun legen sin. Blodprøver ble tatt, men de viste ingenting unormalt.

Over to uker etter de første smertene oppsto, klarte ikke Ingrid mer. Smertene lå som et belte under brystet, og hun kunne verken sitte eller ligge.

På Legevakten fikk hun bare enda en resept på paralgin forte og beskjed om å oppsøke fastlegen på ny.

— Da tok mannen min affære. Han ringte fastlegen min som fikk meg innlagt på sykehus straks.

Hårete edderkopper

På sykehuset på Stord kom hun med smerter i hele kroppen, tørr munn, kvalme, hodepine og nedsatt matlyst. Det ble tatt en rekke prøver, men igjen fant ikke legene noe som helst galt.

— Etter en CT-undersøkelse ble jeg lam på halve siden av ansiktet. Øyelokket mitt hang ned og munnen ble skeiv. Jeg kunne ikke snakke, fikk synsforstyrrelser og kunne ikke gå.

Med en røyk i hånden og tårer trillende nedover kinnene forteller Ingrid om en tilværelse på sykehuset der hun til tider var helt vekke - fikk hull i hukommelsen og hallusinasjoner.

— En natt kom store hårete edderkopper krypende under døren og oppover veggene. Da skjønte jeg at jeg hallusinerte, sier 46-åringen.

Midt i denne omtåkete og smertefulle perioden, ble en psykiater koblet inn.

— Jeg var sterkt medisinert og aner ikke hva jeg snakket med han om. Da jeg fikk lese rapporten i ettertid, grein jeg. Det var grusomt.

Ifølge Bolkan hadde psykiateren fått ukorrekte opplysninger om henne og hva familiemedlemmer skulle ha gjort mot henne som barn.

Samtalen med psykiateren førte også til at en bekymringsmelding for hennes yngste sønn ble sendt til barnevernet.

Psykiateren konkluderte med at hun hadde møtt veggen. Hun ble overflyttet til sykehusets psykiatriske avdeling på Fitjar.

Ryggmargsprøve redningen

Der fortsatte smertehelvetet. Ingrids ektemann orket ikke se kona lide mer. Etter to dager var hun tilbake på sykehuset på Stord etter sterkt press fra pårørende.

En ryggmargsprøve ble tatt og konklusjonen var klar: Nevroborreliose som følge av flåttbitt.

Med riktig medisinering kom hun seg litt etter litt. Over en måned etter første innleggelse på sykehuset ble hun utskrevet. Den lange kampen tilbake til livet kunne starte.

I dag er Ingrid Nordhus Bolkan tilbake i full jobb selv om det var en sterk psykisk påkjenning for henne å møte arbeidsplassen og kollegaene igjen.

— Jeg er ikke den samme. Før var jeg engasjert i organisasjonsarbeid og gjorde mye på fritiden. Jeg satt ikke bare hjemme slik som nå.

Klagen hun har sendt til pasientombudet i Hordaland er ennå ikke ferdig behandlet.

— Jeg ønsker ikke å henge ut noen, men jeg er redd legene ikke vet nok om hvilke konsekvenser et flåttbitt kan få.

— Hvilket forhold har du til flått i dag?

— Jeg fjernet faktisk en flått på meg selv i forrige uke. Jeg er ikke redd dem for jeg kjenner symptomene. Det skjer ikke meg en gang til, sier hun overbevist.

Nå står ferien for døren. Ronja skal på kennel, og matmor skal reise til Trondheim.

— Jeg velger ikke å fokusere på hvordan dette kunne gått. Nå tenker jeg bare fremover.