«Farvel da, mine kjære. Vi ligger nu i et forrykende storm utenfor den skodske kyst».

Slik begynner brevet som Marie Fagerthun fant sist torsdag. Hun jobber på Møllendal gjenbruksstasjon, og drev og ryddet i haugen med farlig avfall.

Per Einar Eriksen leste avisen og skjønte med en gang hva Fagerthun hadde kommet over.

— Det må være fra min far, utbrøt 81-åringen.

- En fantastisk storm

Faren Anton Edvin Eriksen var overstyrmann på et norsk lasteskip som var på vei fra Danzig. På ferden kom skipet ut for en voldsom storm.

— Det var mange båter som gikk ned i den stormen. Det var en fantastisk storm. Jeg mener det var i 1937, sier Eriksen, som den gang var åtte år.

Han forteller om de dramatiske timene til sjøs - slik han har fått dem fortalt i etterkant.

— Jeg husker far fortalte at de mistet fullstendig styringen over skipet. Roret var ubrukelig og alle livbåtene ble sopt på sjøen av stormen.

81-åringen sier han har aldri hørt om denne flaskeposten før. Han synes det er helt utrolig at den har dukket opp og at noen har tatt vare på den alle disse årene.

— Jeg kjenner godt igjen håndskriften til min far. Det var et sjokk å lese det i avisen, sier Eriksen.

Kritthvitt hår

«My last greetings - please forward» står det utenpå brevposten.

Men heldigvis, det ble ikke hans siste ord.

Etter flere dager ble Anton Edvin Eriksen og resten av mannskapet berget av en engelsk tråler. Da hadde de lenge drevet utenfor kysten av Skottland i grov sjø.

Eriksen husker spesielt en ting: Farens beretninger om da han ble reddet i land i Skottland. Faren kikket seg i speilet og så til sin store forundring at håret var blitt helt hvitt etter dagene i stormen.

— Han trodde først det var salt, men håret var blitt kritthvit. Først da han kom hjem igjen, fikk han tilbake sin mørke naturlige farge, forteller Per Einar Eriksen.

Fortellingen om de strabasiøse dagene i Nordsjøen har 81-åringen hatt med seg hele livet.

— Som gutt var det alltid jysla spennende å høre om denne historien.

Rørt

Anton Edvin Eriksen ble født i 1899 og ble 78 år gammel. Han døde hjemme i stuen etter det sønnen beskriver som «et godt liv».

— Han satt med pipen i hånden da han døde, sier sønnen.

Da bt.no formidler avskjedsbrevet faren skrev for 73 år siden, er Per Einar Eriksen tydelig rørt.

— Det er nesten så jeg begynner å grine, sier han.

Faren tok ikke skrekken, og fortsatte som sjømann. Han ble torpedert to ganger under krigen.

Per Einar hadde selv lyst til å reise til sjøs.

— Men min mor, Elfrida, var meget bestemt. Jeg fikk ikke bli sjømann, sier han.

Moren ble over 90 år gammel.

— Jeg er veldig glad for at brevet ble funnet. Det er helt utrolig. Men hvordan i svarte dunderen har det havnet der nede på Møllendal? Det var et kort farvel, og det var spesielt å lese det.

BT fikk nyss om hvordan det hele hang sammen: