— ARE THERE ANY TOURISTS HERE who want me to speak English?

Røkter Espen Hansen ser ut over alle menneskene som har stimlet sammen rundt seldammen. Men ingen rekker opp hånden. Turistsesongen er på hell og i dag er første dagen det ikke er mennesker som vil ha en engelsk versjon av fortellingen om livet i seldammen.

Espen kan snakke på sitt bergensk, og går rolig mot selene med sin sildebøtte. Selene snakker ikke rolig. Og heller ikke bergensk. De snøfter og grynter ilskt mot røkter Hansen og hans bøtte.

Spesielt den minste selen. Etter at alle selene har fått mat, vet den lille selen at det er en måte å skaffe seg en ekstrapremie på. Hvis han klatrer opp på det bratte platået som er montert midt uti dammen, hvis han setter seg til der og skaper seg litt, nikker mot publikum, så kan det kanskje hende Espen Hansen har dagen og slenger en ekstra sild i kjeften på ham. Og røkter Espen Hansen, han har dagen.

— Men nå får du ikke mer. Nå er det nok. Nå kan alle rope at han skal gå ned! Da skjønner han at han ikke får mer mat, sier røkter Hansen i den lille mikrofonen.

Derfor står plutselig den store menneskemassen, med i hvert fall én barnehage, og roper mot selen: - Gå ned, gå ned!

Selen later som ingenting. Det ropes enda mer. - Gå ned, gå ned!

Selen lar seg ikke anfekte. Blir bare sittende. Så følger alle menneskene etter røkter Hansen opp til pingvindammen. Bare en liten gutt står igjen ved selen. Han har nesen helt inntil gjerdet, hytter neven opp i luften mens han ser hardt på selen og roper med hele kroppen:

— Gå ned, gå ned, gå ned! Selen ser nesten litt såret på gutten.

DEN NYANSATTE DIREKTØREN ser nesten like såret på Bergens Tidende. Kees Oscar Ekeli har nettopp fått spørsmål om hvilket akvarium i Norge som er det beste, og nå sender han oss et blikk med en blanding av indignasjon og sårhet. Kanskje mest vantro.

— Hva mener du? spør han.

— Det beste akvariet i Norge? Er det i Bergen? spør vi igjen.

— Ja, ærlig talt.

— Hva med det i Ålesund, da? Jeg har hørt det skal være så bra?

— De har fem-seks akvarium. Det er nyere, okei, men de har jo nesten ingenting der.

Kees Oscar Ekeli overtok direktørjobben ved Akvariet i Bergen i september. Det første han måtte gjøre var å rydde opp med innvandringsmyndighetene. For det har vært dyresmugling og illegal innvandring til Akvariet, med påfølgende skandaleoppslag. Det har vært det reneste asylmottak. Lumske dyr er blitt smuglet til Norge på mystiske vis. For eksempel slanger, som har vært i en kjølebag på danskebåten. Tror man kanskje. Man vet ikke sikkert.

Etter innvandringsskandalene roet det seg litt. Men så kom det for en dag at noen, etter en fest, hadde tatt seg en svømmetur i seldammen.

— Det var vel ikke deg? spør vi direktøren spøkefullt.

— Eh, jo, innrømmer han da.

— Var det?

— Men det ble galt fremstilt. Det var ikke etter et fylleslag, og det var ikke noe veddemål. Og det er ikke skadelig for selene. Vi har dykkere der nede med fullt utstyr. Denne raske svømmeturen, vi bare krysset bassenget, reagerte ikke selene på i det hele tatt. Da hadde vi simpelthen ikke gjort det. Flere fagfolk er enige med meg i det. Det var ikke farlig, sier Kees Oscar Ekeli.

— Vi skulle kopiere en gammel historie fra 1962, da noen gjorde det samme her.

Han har uansett ikke tenkt å gjøre det oftere - presseoppslagene er for hete og vannet dessuten for kaldt for menneskebading. Men han lurer litt på om ikke andre skal få slippe ned til selene litt oftere. Ekeli kunne nemlig godt tenke seg å temme selene mer, lære dem noen triks, og gjøre dem roligere når de skal ha sine legesjekker.

— Litt mer aktivitet for selene hadde bare stimulert dem og økt trivselen, sier han og ser ned i dammen.

Fra sitt kontor ser han rett ned dit, og han liker godt å stå der og betrakte selene. Det er en ro over dem, der de glir grasiøst rundt i vannet, strekker på seg og svinger selesvansen opp mot lyset.

Men det spørs om de har svar på hva Ekeli og de andre ansatte skal gjøre med økonomien. For det har vært et dårlig år, lite besøk i forhold til det vanlige på Akvariet. Andre institusjoner konkurrerer også om barnefamiliene og turistene, og Ekeli mener dessuten at negativ presse har virket direkte inn på besøkstallene. Nå er fem ansatte permittert til over jul, men Ekeli er likevel fremtidsoptimist.

— Vi ønsker jobbe med opplevelsen. Og det skal vi få til, mener Ekeli.

DE ANSATTE ved Akvariet trives på arbeidsplassen sin. Alt skurret den siste tiden har ikke preget dem særlig, later det til. Sier de i hvert fall til Bergens Tidende. De koser seg med skatene, torskene, pingvinene, selene og ý publikum.

— Vil dere se når vi skal fôre slangene? spør røkter Janicke Skadal.

Sammen med røkter Joachim Ekeli (bror til direktøren) finner hun frem rotter. Legger dem frem til tining. Og for at slangene - som ikke akkurat er planetens intelligensia - skal tro at byttet er levende og at det er en bragd å fange dem, varmes de til kroppstemperatur. Og Joachim må riste dem i halen for at det skal se ut som de er redde for slangen.

De to tigerpytonslangene spenner straks ut kroppen og vikler seg rundt rottekroppen. Den lider en grusom og sakte kvelningsdød. Hadde den vært levende.

Det går noen minutter. Så hekter slangen kjeven ut av ledd og lar et stk. hel, svensk oppdrettsrotte gli nedover i halsen. Til slutt stikker bare rottehalen ut av kjeften mens slangen svelger og svelger. Og svelger.

EN LITEN GUTT står alene igjen ved slangeburet. Han har nesen dyttet helt inntil glasset og ser slangens siste arbeidsomme bevegelser for å fordøye rottekroppen.

— Gå ned, gå ned, gå ned! roper han.

SE, EN SEL! Selene er lovet at det skal bli en slutt på at de skal dele bassenget med mennesker som vil svømme litt nattetid.
FOTO: KNUT EGIL WANG