I år etter år har vi fisket etter de største og beste fiskene. Det betyr at «gode gener» forsvinner fra bestanden.

Samtidig fisker vi bare på de arter som vi foretrekker. Dermed forrykker vi den naturlige balansen mellom de mange artene i havet.

Vi begynner nå å se virkningene av vårt systematiske utvalg av havets ressurser.

I Nordsjøen, som har vært fisket hardt i over hundrede år, finnes knapt store fisker igjen. Noen arter, eksempelvis store skater, har nesten forsvunnet mens andre bare blir mindre og mindre.

Dette er naturens svar på det vi kan kalle «unaturlig seleksjon».

Tidligere kjønnsmoden

Den fisken som genetisk vokser seg størst, har høyere dødelighet enn andre. Mindre og tidligere kjønnsmoden fisk dominerer stadig sterkere i bestandene, og vil dermed ha større sjanse for å bringe genene sine videre.

Flere og flere studier indikerer at fisken svarer på høyt fiskepress med å bli gradvis tidligere kjønnsmoden. Vi kaller dette «fiskeriindusert evolusjon».

Et godt eksempel er nordøstarktisk torsk, en av vår viktigste ressurser: Alder ved kjønnsmodning har minket fra ni-ti år før det industrielle fisket begynte for alvor, til syv-åtte år i dag.

Den biologiske fiskeriforvaltning i Norge dreier seg om å fiske på de riktige arter og de riktige størrelser.

Dramatiske konsekvenser

Hver enkelt bestand som høstes er regulert av kvoter, og de fleste arter har minstemålsbestemmelser for lovlig ilandføring. Dette skyldes den konvensjonelle lærdom i fiskeriforvaltning at vi skal fiske på de store og spare på de små for å få størst mulig utbytte.

Resultatet er et mer og mer selektivt fiskeri. Som fiskeriministeren uttalte i 2011: «Den viktigste årsaken til utkast er at uønsket fisk kommer om bord i båten, og det beste tiltaket for å unngå dette er å fiske selektivt på den fisken som har interesse.»

Fra et økonomisk synspunkt gir dette mening, men det har også store biologiske konsekvenser.

De fleste kjennerbegrepet «naturlig seleksjon» som den mekanisme som styrer evolusjonen, det vil si arters utvikling og forandring over tid.

Begrepet ble fremført av Charles Darwin på midten av 1800-tallet, og er siden blitt vår grunnleggende teori for naturlig utvikling og artsdannelse.

Darwin fikk blant annet ideen ved å studere husdyravl, som mennesket har drevet bevisst over tusener av år.

Velger gode egenskaper

Vi velger de beste egenskapene fra generasjon til generasjon, og får dermed frem nye og bedre raser.

Til slutt har vi menneskeskapte dyr og planter som knapt ligner sine forfedre.

I havet gjør vi det samme, men med motsatt resultat: Den største og beste fisken blir fisket opp, og «gode gener» forsvinner fra bestanden.

Samtidig fisker vi bare på de arter som vi foretrekker og dermed forrykker vi den naturlige balansen mellom de mange artene i havet.

«Selektiv høsting» har flere konsekvenser enn at fisken blir mindre og at sammensetningene av bestanden endres.

Økosystemenes integritet

Det bryter med våre egne målsettinger om at fiskeriene skal være basert på det vi kaller «økosystembasert forvaltning». Det er et lovfestet overordnet mål i den norske og internasjonale ressursforvaltning at vi ved såkalt økosystembasert tilnærming til våre fiskerier skal opprettholde økosystemenes integritet.

I klartekst betyr det at vi skal bevare havets naturlige sammensetning av arter og størrelser. Det sier seg selv at her finnes det et alvorlig juridisk og etisk problem i vår forvaltningspraksis. For det andre vil et selektivt fiskeri gi mindre fangster enn dem vi kan oppnå ved å fiske hele havet balansert.

Havets fødekjede starter med mikroskopiske alger. I havet finnes det kun lys i overflaten, men her er det ikke fotfeste og urolig sjø. Derfor må de fotosyntetiske organismer være bittesmå for å kunne overleve. Resten av fødekjeden må begynne her, og derfor må alle større organismer spise på hverandre i tur og orden.

Havets lov er at de store spiser de små. Men i hvert trinn av kjeden mister vi energi. Å produsere ett kilo stor fisk krever fire-fem kilo små. Jo høyere vi fisker i kjeden – dvs. de største – jo mer har de spist underveis.

Det betyr at vi for hvert kilo stor fisk vi fanger, samtidig kan fange fire-fem kilo på trinnet under. Og samtidig opprettholde balansen.

Tre ting samtidig

Fanger vi alle bestanddeler i samme forhold som de finnes, vil uttaket ikke lenger være selektivt. Alle arter og størrelser har den samme relative sjanse for å bli fisket. Med et slikt høstningsmønster mener jeg vi oppnår tre ting samtidig:

Vi unngår fiskeriindusert evolusjon, vi får mye mer mat ut av havet og vi oppfyller «økosystembasert forvaltning».

Det kan være mange økonomiske, og spesielt kulturelle, grunner til kun å velge å spise et lite utvalg av havets meny. Men et selektivt fiske utnytter kun en mindre del av havets produksjon, og det er et paradoks når vi samtidig må importere stadig større mengder fiskeolje og mel til vår oppdrettsindustri.