— Jeg har bestemt meg for at ventingen ikke skal styre livet mitt, sa Anne Margrethe Oppheim da Bergens Tidende intervjuet henne i februar 2002. Over tre år senere venter hun fremdeles, men er ikke så sikker lenger.

56-åringen fra Dimmelsvik i Kvinnherad bruker det hun har av krefter på å puste og få i seg nok mat. Livet er en pendel mellom sengen, stresslessen og sofaen, med oksygenslangen som trofast følgesvenn.

-Det høres ut som livet til en livsnyter, sier hun med en solid dose selvironi til avisen Kvinnheringen i dag.

- Umenneskelig valg

I 1977 punkterte hun den ene lungen. Etter hvert merket hun at kondisjonen var ble dårligere. Det var tungt å gå til fjells eller å danse swing. Selv det å gå opp en bakke, tok på kreftene.

Først i 1995 fikk hun diagnosen emfysem, og to år senere ble hjelpepleieren sykemeldt. I september 2001 havnet hun i transplantasjonskø.

— Det begynner å bli lenge nå. Det må vel bli min tur snart, sier hun forsiktig til BT.

Problemet er mangelen på organdonatorer, og Oppheim har ett viktig budskap. Hun ønsker at folk tenker gjennom om de ønsker å bli donator - og i så fall sier ifra til sine nærmeste.

— Da er det ingen tvil dersom det noen gang skulle bli et tema. Det er nesten umenneskelig for pårørende å ta en slik avgjørelse. Jeg vet ikke om jeg selv hadde klart å si ja, selv om jeg vet hva det betyr, sier Oppheim.

Knivsegg

Mannen Kåre har nå tatt ut permisjon uten lønn fra montørjobben på Umoe Schat-Harding. 24 timer i døgnet er han på pletten for konen som han har vært gift med i 34 år.

— Vi kjenner hverandre ut og inn og vil ha det slik. Nå håper vi bare å få se lyset i tunnelen. Hun balanserer på en knivsegg. Det må skje snart nå, sier Kåre.

Bagen står reiseklar. De venter bare på telefonen.

— Vi skal være klar på minutter, sier Kåre.