Da grep barnevernet inn, etter at skolen hadde uttrykt bekymring. Datteren må nå bo hos sin far til Jensen har klart å finne en ny leilighet.

— Ingen har lyst til å leie ut til en sosialklient, og pengene strekker ikke langt. Når sosialkontoret svikter, hvor skal jeg gå da? spør Inger Jensen.

- Verst for min datter

En rekke tragiske omstendigheter og sykdom har gjort at Inger Jensen er avhengig av sosialkontoret for å kunne betale for et sted å bo. I tre måneder har hun vært uten fast bopel, og for noen uker siden sto hun uten tak over hodet til seg og sin datter.

— Sosialkontoret sendte oss til et hospits i Skivebakken. Der var det en del bråk og datteren min var mye redd. Hun som drev hospitset ga beskjed til sosialkontoret om at det var uholdbart å ha unger boende på hospits, så da fikk vi bo på Midttun camping i stedet, forteller Inger Jensen.

Det var den tiende gangen hennes 11 år gamle datter måtte flytte. All usikkerheten og kummerlige boforhold har gått hardt inn på datteren, og skolen hennes sendte til slutt inn en bekymringsmelding til barnevernet. Dermed ble det bestemt at datteren må bo hos sin far til Jensen har klart å finne en ny leilighet. Og sosialkontoret ville ikke lenger betale for at Jensen selv bodde på Midttun camping, og hun må derfor tilbake på hospits.

Ingen vil ha sosialklienter

— Jeg har prøvd å finne et nytt sted å bo i tre måneder nå, men det er ikke lett å finne en leilighet for oss to til under 5500 kroner, sier Jensen.

Hun ønsker seg en leilighet i Nesttun-området, så datteren ikke skal behøve å reise så langt for å komme seg til skolen. Og hun har vært på mange visninger, og også fått tilbud om et par leiligheter, men alle har vært rundt 6-7000 kroner måneden. Det er mer enn hva sosialkontoret er villige til å betale.

— Og når jeg kommer og forteller om depositumsgaranti, så er det ingen som vil leie ut til meg. Folk vil ikke leie ut til sosialklienter, selv om jeg har gode referanser fra en tidligere husvert, sier hun.

Nå har hun passert nåløyet for å få kommunal bolig, og er en av 545 husstander som står på venteliste.

— Men jeg fikk høre at det er ett til to års ventetid. Vi trenger en leilighet nå, sier hun.

Jensen sliter også med depresjoner, blant annet etter farens bortgang tidligere i år. Men uten fast bopel får hun ikke hjemmepsykiatrisk hjelp, og hun ser ikke selv hvordan hun skal klare å komme seg ut av uføret.

Må bo på hospits

Boligsjef Tor Jørgen Tofte forteller at det er stor søknad til de kommunale boligene. Kommunen disponerer rundt 3000 leiligheter, men ventetiden kan bli lang. Rundt 20 prosent av dem som venter på kommunal bolig må vente i over to år, kun halvparten vil få bolig innen ett år.

— Det er alle grupper mennesker som får bolig hos oss, og alle trenger et nytt sted å bo, men det er barnefamilier som har første prioritet, sier Tofte.

Og alle som står på listen er vurdert og godkjent for å få tildelt kommunale boliger. Men mens hun venter må Jensen fortsette jakten på en leilighet hun kan ha råd til. Først når hun har funnet en varig løsning på boligsituasjonen vil datteren kunne komme tilbake.

— Jeg er enig i at det er best for henne å ikke flytte mer, og at det er bedre at hun bor hos sin far nå. Men hun vil jo bo hos meg, og det kan hun ikke før jeg har skaffet en leilighet, sier Jensen.

Og mens datteren bor hos faren, så må Inger Jensen bo på hospits. I noen dager har Inger Jensen hatt en midlertidig løsning, men i natt er det Skottegaten som venter.

FORTVILER: Inger Jensen har ikke klart å finne en leilighet til seg og datteren til den prisen sosialkontoret er villige til å betale. FOTO: KNUT STRAND