Vi avsluttet forrige reisebrev med å si at vi skulle til Genova i Italia. Men på veien måtte vi bytte tog både her og der.

Et av stedene vi måtte bytte var i Padova. Vi kjørte altså tog i noen timer, og plutselig virket det som om alle gikk av toget, og vi fulgte etter. Vi ante ikke hvor vi var, og vi spurte konduktøren om hvor toget videre til Padova gikk. Han svarte da på sitt italiensk-engelsk, noe verken jeg eller Gunnbjørg forsto.

Vi spurte da en gang til, og historien gjentok seg. Vi spurte enda en gang, og da ble han skikkelig sur og skrek ut mens han gestikulerte med begge armene: «THIS IS PADOVA!!!».

Vi ble flau og gikk vår vei.

For frokost og fred

Vi kom oss omsider til Genova og ut i en av de store gågatene. Etter tre minutter fant vi et sted der det sto «Bed and breakfast» over et flagg med teksten «Pace», som betyr fred. Vi er jo FOR seng, frokost og fred, så vi gikk inn for å sjekke. Der møtte vi eieren og hans rabiate hund, tydeligvis noe som alle hostellene og vandrerhjemmene har.

Vi spurte etter et billig og godt sted å spise, og han viste oss ett på kartet, «Da Maria».

Vi gikk ned dit, og fant det godt gjemt inne i et trangt og skittent smug. Vi gikk inn, og før vi hadde funnet et bord, kom en av kokkene løpende ut, plasserte oss og ga oss menyen som var skrevet med sprittusj på italiensk.

Før vi fikk tydet menyen, kom kokken løpende tilbake for å ta bestillingen. Vi spurte hva han anbefalte, og han bablet i vei, så vi ga opp og pekte vilkårlig på menyen. Han sa «si si» og løp tilbake på kjøkkenet. Femten sekunder etterpå var han tilbake med to tallerkener med pasta. Vi spiste, og trodde vi var ferdige (veldig lite mat på tallerkenen), men da kom kokken løpende for å høre hva mer vi ville ha.

Italiensk temperament

Det var tydeligvis to retters middag pluss dessert på denne restauranten. Vi brukte nok en gang «pek vilkårlig på menyen»-taktikken, og kokken løp tilbake til kjøkkenet. Mens vi satt der og prøvde å forstå hva vi hadde bestilt, sto de fleste av de ansatte og kranglet høylytt sammen, til underholdning for oss og resten av gjestene.

Endelig var vi kommet til en ekte italiensk restaurant, der italiensk temperament får utfolde seg fritt mellom bordene, som en liten familiekrangel som det også var.

Rett nummer to kommer, og Gunnbjørg får store øyne når hun ser hva som er på tallerkenen. Små blekksprutunger i en brun saus sammen med grønne erter. Hun ga opp etter to biter, da hun så noe som kunne ligne på nyrene, og kanskje en liten magesekk.

Etter en stund kom kelneren tilbake og spurte om vi var ferdige. Gunnbjørg peker fornøyd på sin «fulle» mage mens hun serverer det mest falske smil Eivind har sett på lenge.

Europas største

Dagen etterpå dro vi til akvariet, Europas største. Vi gikk inn og ble møtt av småfisk i store sylindere, men ikke lenge etterpå kom det rom med store glassvinduer hvor vi kunne se haier, skilpadder, sel, pingviner og månefisk. Det var, for å sitere Kurt Nilsen, vokalist i Åsane-bandet Fenrik Lane, «sinnssykt kult» å se store haier svømme forbi oss, bare 60 cm tykt glass unna!

For Eivind var det et stort øyeblikk å kunne se disse skapningen på nært hold, etter å ha sett dem på Animal Planet utallige timer når vi har vært barnevakt for niesene til Gunnbjørg.

Etter at vi fant «Nemo» (fra filmen «Finding Nemo») blant utallige andre småfisk, var det tid for å forlate akvariet. Vi satte kursen mot jernbanestasjonen, for å dra videre til Frankrike og Nice. Men vårt opphold i Nice ble ikke akkurat som forventet...

GENOVA: Europas største akvarium i Genova er et av reisens store mål. Gunnbjørg studerer fisk som ikke akkurat er hai.<p/> FOTO: KJÆRESTEN