Lørdag kveld, 10. september 2011: Det er en av disse fine sensommerdagene i Bergen. Jon Egil Sleire sitter i leiligheten i Fyllingsdalen og koser seg sammen med samboeren. Datteren på 10 år ligger og sover. Egentlig vil han bare bli. Men han har en avtale. En kamerat skal være DJ på et utested i sentrum. Jon Egil har lovet å komme.

Samme kveld: På bussen oppdaterer Jon Egil Facebook-statusen sin med hvor han skal. Han går av og i retning utestedet. På fortauet i Kong Oscars gate, vel ti meter fra inngangsdøren, hører han en bil bak seg. Den har høyt turtall, og Jon Egil hører skrenselyder...

Onsdag 18. april i år, avdeling for ortopedisk rehabilitering, Haukeland universitetssykehus: I et treningsrom står Jon Egil sammen med en fysioterapeut og en ortopediingeniør. Han er nesten to meter høy, atletisk bygget.

Jeg skrek at ingen fikk røre beinet mitt

Jon Egil Sleire da han lå på bakken etter påkjørselen

Stumpen som er igjen av leggen på venstrebeinet trekker han gjentatte ganger opp av skålen øverst på protesen. Han peker og gestikulerer til hjelperne sine — og stikker stumpen nedi igjen. Han er iherdig, ønsker at protesen skal tilpasses slik at den passer best mulig.

Husker alt

— Det er merkelig. Jeg husker hvert sekund fra ulykken, sier Jon Egil.

— Selve påkjørselen, de som hjalp meg, alle folkene som var ute den kvelden. Den fulle ungdommen som ringte 113 og ba dem skaffe en drosje...

Alt skjer i løpet av tre-fire sekunder, anslår 39-åringen. Alt det som snudde opp-ned på livet hans. På familiens liv.

Han har ett mål med å fortelle: Å få folk til å avstå fra ruskjøring.

KVESTET: Politiet på plass i Kong Oscars gate lørdag 10. september i fjor, like etter at Jon Egil Sleire var blitt påkjørt og klemt mot en husvegg. De to i bilen stakk fra stedet, men bilen ble funnet igjen på Landås dagen etter. Også de to mennene fra bilen, en 22-åring og en 19-åring, ble pågrepet dagen etter ulykken. ARKIVFOTO: HANNE LOSSIUS

— Hvis historien min kan få noen til å tenke seg om, er det verdt det.Bilen som kommer bak Jon Egil denne kvelden, kjøres av en beruset mann tidlig i 20-årene. I passasjersetet: En gutt i slutten av tenårene som disponerer bilen, men har latt kompisen kjøre. Begge har forklart at de kom fra et vorspiel.

«Nå må jeg hoppe»

Like bak Jon Egil går det galt.

— Da jeg snudde meg, så jeg frontlyktene på bilen rett mot meg, forteller Jon Egil.

Han vurderer å løpe inn i et innhukk like ved. Tenker: «Nei, der blir jeg klemt», ombestemmer seg, bytter vekt på føttene og løper to-tre skritt i en annen retning. Så innser han at det er for sent.

Jeg trodde han skulle kjøre på meg en gang til, for å gjøre seg ferdig

Jon Egil Sleire om sekundene etter påkjørselen

— Nå må jeg hoppe, tenker han.

— Ellers blir begge beina klippet av.

Jon Egil får det høyre beinet høyt opp. Det går det bra med. Men venstrebeinet kommer i klem mellom bilen og en husvegg.

Skoen snurret rundt

— Jeg husker at jeg så ned før jeg deiset i bakken. Joggeskoen snurret rundt der nede. Det var liksom ingen tvil om at dette var skikkelig gale.

Like etterpå får 39-åringen sjokk nummer to: I bilen, som har blitt kastet ut fra veggen igjen etter smellen, får han øyekontakt med føreren. Jon Egil ser at han sier noe bak frontruten.

Dødsangst

— Det er første gang jeg har tenkt at jeg skulle dø. Jeg trodde han skulle kjøre på meg en gang til, for å gjøre seg ferdig.

I stedet rygger bilen litt til bakover, før de to kompisene gir gass og forsvinner. Tilbake ligger Jon Egil i en blodpøl, med leggen fullstendig knust.

— Det gjorde ikke vondt. Det ble bare sinnssykt varmt. Jeg skrek at ingen fikk røre beinet mitt. Et ektepar hjalp til. Mannen skjermet beina mine, konen satt og holdt hodet mitt. Da jeg ville sove, holdt hun meg våken og sa at ambulansen snart ville komme.

8 uker, 20 operasjoner

Tiden etter blir et knallhardt smertehelvete, både fysisk og psykisk.

Det gjorde ikke vondt. Det ble bare sinnssykt varmt.

Jon Egil om ulykken

De første åtte ukene på Haukeland universitetssykehus gjennomgår Jon Egil 20 operasjoner. Den godt trente kroppen raser fra 96 til 76 kilo. Jon Egils samboer sitter ved sengen hans opptil 16 timer i døgnet.

«Pest eller bløtekake»

Rundt den tiende operasjonen, i slutten av september, må han ta valget: Prøve å beholde foten - eller amputere. Han får bestemme selv. Men han oppfatter det som «et valg mellom pest eller bløtekake».

— Jeg ble forespeilet 50-100 operasjoner til for å redde foten. Og selv da ville den trolig blitt en «pinne» som jeg måtte dra etter meg. Jeg var så kjørt etter alle operasjonene og smertene, så langt nede som jeg aldri har vært før. Jeg orket ikke mer. Jeg følte livskraften sive ut, sier Jon Egil.

- Ok, bare klipp av

Han tror ikke noen kan forestille seg hvordan det er å skulle ta den avgjørelsen. Å si til legene: «Ok, bare klipp av en kroppsdel.»

Da Jon Egil våkner etter amputasjonen, skriker han som et vilt dyr.

— Det var et skrik fra sjelens indre. Fire stykker måtte holde meg fast. Fantomsmertene jeg hadde, er umulig å beskrive. Det var som om en stor hannløve sto og tygget på leggen min, selv om den nå var borte.

Et par dager etter amputasjonen oppdaterer Jon Egil Facebook-statusen sin. «Jon Egil kan fortsatt telle til 15», skriver han.

Utålmodig

Jon Egil er nå på et to ukers opphold på Haukeland, for å få tilpasset sin fjerde protese på syv måneder. Her trener han masse. 39-åringen er utålmodig, vil raskest mulig tilbake til det aktive livet han og familien hadde.

Det er alt annet enn enkelt. Helt i starten, som fersk protesebruker, føltes en gåtur på et fortau som en ekspedisjon i svært ulendt terreng.

Treningen han nå driver med, kan for eksempel være å plukke tennisballer opp fra gulvet. Bare det er vanskelig.

- Stor tragedie

Jon Egil er ikke lenger opptatt av å sette nye rekorder i markløft. Det er andre ting som betyr noe: Løkkefotball med datteren, som nå er blitt 11 år. Svømming. Camping. Sykkelturer og båtliv. Løping. Brettseiling, som han er lidenskapelig opptatt av.

Voksne folk har grusomt lange øyne

Jon Egil om å sitte i rullestol

— Jeg vil bare tilbake til livet jeg og familien hadde før. Etter amputasjonen har livskraften vendt tilbake. Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg oppfattet ulykken som en stor tragedie, sier han.

— I starten tenkte jeg litt sånn at det var «game over». Livet ble satt totalt på vent i et halvt år. Det har vært tøft for hele familien. Fortsatt er mye nytt og vanskelig. Og jeg er utrygg på om jeg vil takle jobben min, sier Jon Egil, som er driftstekniker i ISS.

Beglodd

Innimellom må han sette seg i rullestol. Timelange handleturer på Lagunen blir for mye for den relativt ferske protesebrukeren.

Der, i rullestolen, føler han seg beglodd.

— Voksne folk har grusomt lange øyne, sier Jon Egil.

Vil være «normal»

Han er redd for å bli holdt utenfor.

— Jeg vil ikke være på utsiden av den rammen med de «normale» inni, sier Jon Egil.

Han trekker frem setningen som er blitt som et mantra for ham:

— Jeg er ikke handikappet, jeg mangler bare en fot.

PLUKKE TENNISBALLER: Selv det å ta en tennisball opp fra gulvet kan by på store utfordringer. - Jeg tror ikke noen kan forestille seg hvordan det er å skulle ta den avgjørelsen. Å si til legene: «Ok, bare klipp av en kroppsdel», sier Jon Egil.
RUNE SÆVIG
FORKORTET: - Jeg fikk høre at leggen min var den mest ødelagte de noen gang har forsøkt å redde, sier promilleofferet Jon Egil Sleire (39). Bildet er fra før amputasjonen. Ødelagte bein og ødelagt vev er fjernet, og leggen forkortet med cirka 15 centimeter. Den kunne da ha blitt forlenget igjen. Men Jon Egil valgte altså å amputere.
PRIVAT