Opplysningene om at Forsvaret har visst om helsefaren i alle år, sjokkerer ham.

— Vi fikk overhodet ingen informasjon eller beskjed om å beskytte oss. Det gikk riktig nok fleipete rykter blant mannskapet om at du må passe deg litt for radaren, ellers kan du bli steril, men det kom ingen offisielle advarsler. I grunnen tok vi det vel ikke så alvorlig, sier Lorentzen.

Han seilte på mtb-er i Sjøforsvaret i to år tidlig på nittitallet og var kvartermester og såkalt cox på flere båter. Stillingen innebar blant annet at han måtte oppholde seg i lange perioder av gangen på toppbroen, tett opptil radarantennen, der han ble sterkt eksponert for de skadelige mikrobølgene.

Første barn mest skadet

Han tjenestegjorde både på skandaleombruste Kvikk og på søsterskipet Kjapp, begge mtb-er av Snøgg-klassen. En periode var han på Traust fra Storm-klassen, og senere også dykkerfartøy og landgangsfartøy. Mtb-ene hadde det sterkeste senderutstyret.

To år etter at fartstiden på Kvikk og flere andre motortorpedobåter var over i 1992, fikk han sitt første barn, Joachim. Sønnen hadde både feil med en hjerteklaff og såkalt ventrikkelfeil, populært kalt «hull i hjertet». Tilstanden var såpass alvorlig at det lenge var snakk om at det kunne bli nødvendig med hjerteoperasjon. Det slapp sønnen.

— I etterkant har jeg tenkt at det kanskje ikke var tilfeldig at Joachim ble sterkest skadet siden han ble født først, altså kortest tid etter at påvirkningene på kroppen min var skjedd, sier Lorentzen.

Joachim ble også født med alvorlig kronisk eksem som han har slitt med hele livet, og han har utviklet adhd. Nå går 11-åringen på medisiner for å holde tilstanden i sjakk.

Testikkelkreft

Maren ble født i april 1997. Hun hadde også hjertefeil, men den rettet seg opp i løpet av det første halvåret uten at det ble nødvendig med noen form for behandling.

I 1998 ble Ingvar Helge Lorentzen operert for testikkelkreft. I 2003 ble han erklært helt frisk, men det var fem tøffe og lange år i uvisshet.

Lorentzen har til sammen nesten ni års tjenestetid i Sjøforsvaret. Etter mtb-perioden var han på ulike dykker- og landgangsfartøy uten våpenradarer og med sambandsutstyr av en helt annen og langt svakere type enn på mtb-erne. Han står fortsatt på beredskapslisten til å mobilisere i en krisesituasjon, og har mye positivt å si om Forsvaret som arbeidsplass.

«Skuffende»

— Jeg husker det som et sted med godt miljø, godt samhold, og spennende og utfordrende arbeidsoppgaver, sier han.

Derfor synes han det er ekstra skuffende og klanderverdig at Forsvarets øverste ledelse i tiår etter tiår åpenbart valgte å neglisjere eller gjemme bort i en skuff så alvorlige alarmsignaler som det her er snakk om.

— Å utsette personellet for en helserisiko som kan få så store konsekvenser som det for eksempel har fått for meg, er betenkelig, for å bruke et forsiktig ord.

Vil ikke lære

— At jeg ble avfeid når jeg i ettertid tok opp saken og bad dem sjekke nærmere, er ikke mindre klanderverdig etter min mening. De burde i stedet ha sett det som en genuin anledning til å sette ting i sammenheng. Fra manges ståsted kunne det i enkelte sammenhenger se ut som om det viktigste var å «finne noen» å plassere skylden på enn å spørre: hva kan vi lære av dette, hva har egentlig gått galt?

Ingen i Forsvaret, verken som arbeidsgiver eller arbeidstaker er tjent med denne formen for misforstått lojalitet, sier Ingvar Helge Lorentzen.

Han vil likevel trekke frem pensjonert admiral Jan Jæger fra Sjøforsvaret som han mener er én av få som har «gjort jobben sin» i denne saken.

Jan M.Lillebø
Jan M.Lillebø