— Jeg savner det fortsatt, sier Adelheid Greve (26) og stryker seg langs underarmen.

Armene er dekorert med tatoveringer som skjuler arrene.

De ødeleggende opp- og nedturene med uro, skading og skam er brutt, og det kjennes godt. Men noe i henne husker også at det lå en form for tilfredsstillelse i den fysiske smerten.

Psykologspesialist LIll-Iren Milde nikker gjenkjennende når Adelheid snakker om savnet av skadingen.

— Ja, det blir som en alkoholiker som har lyst på en drink resten av livet, sier hun.

Flere suksesshistorier

Denne uken avslutter Greve nesten halvannet års behandling mot selvskading ved Bjørgvin Distriktspsykiatriske Senter (DPS) på Tertnes. I fire år har et behandlingsteam her gitt selvskadere såkalt dialektisk atferdsterapi (DBT) med gode resultater.

26-åringen er en av flere som har fått det bedre med denne behandlingen. I fjor sommer sluttet hun å kutte seg.

FAMILIEN I RUNER: - På en måte var skadingen mer ødeleggende for mamma og pappa enn for meg. Jeg har påført dem ufattelig mye vondt, sier 26-åringen, som har listet opp familien sin i runeskrift på underarmen. Tatoveringene kamuflerer arrene.
RUNE SÆVIG

— Vi har ikke kapasitet til å tallfeste resultatene, men vi har mange suksesshistorier som hennes, sier LIll-Iren Milde.

Klinikken har for tiden 30 unge i eller til vurdering for DBT-behandling.

- Oppløftende

Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging ved Universitetet i Oslo har gjennomført en studie av nærmere 80 ungdommer og deres familier, som har fått DBT-terapi.

— Erfaringene våre så langt er svært oppløftende, sier senterleder Lars Mehlum.

Behandlingsmetoden, som er hentet fra USA, kan også hjelpe pasienter med spiseforstyrrelser, bipolar lidelse og rusproblemer. Kjernen i DBT-behandling, som krever mye av alle parter, er at pasientene i tillegg til individuell terapi får ferdighetstrening i grupper. Her lærer de å takle følelsene sine på andre måter enn å skade seg selv.

Så mange som en av ti unge jenter driver selvskading, viser en undersøkelse gjort av UiO.

Startet på ungdomsskolen

Spede Adelheid Greve er både beskjeden og tøff. Hun har ring i nesen og store øreringer. Lavmælt forteller hun om vanskelige ungdomsår.

Selvskadingen ble hun introdusert for av en jevnaldrende på ungdomsskolen.

— Det må ha gitt meg et eller annet, siden jeg valgte å fortsette, sier hun.

En lærer fikk nyss om hva hun gjorde og presset henne til å fortelle det hjemme. Foreldrene sørget for at hun fikk gå til psykolog. En stund var det slutt, så begynte hun å kutte seg igjen.

I fritiden satt Adelheid Greve mye alene hjemme på rommet. Ingen skulle vite. Hun kjente seg alene og utenfor. I perioder har hun vært deprimert.

- Hvor ødeleggende for deg ble selvskadingen?

— På en måte var det mer ødeleggende for mamma og pappa, som jeg har påført ufattelig mye vondt. For meg ble det en livsstil. Ikke bra, men heller ikke så farlig, tenkte jeg.

- På utsiden

Men kuttene ble dypere og skadene større. Så kom år med mye alkohol og kutting i rus. En gang skadet hun seg alvorlig og ble innlagt på Sandviken sykehus.

Skole og arbeid har det vært lite av etter videregående.

— På en måte har jeg levd litt på utsiden av samfunnet de siste årene. Det har vært tungt å se alle andre ta utdanning og få jobb og familie, sier hun.

Nå er hun på sporet av et yrke. En dag i uken kjører 26-åringen for et transportfirma hjemme på Osterøy.

— Drømmen er en dag å kjøre trailer, sier hun med et forsiktig smil.

- Kobler følelser og tanker

Høsten 2011 kom Adelheid Greve til Lill-Iren Milde. Etter noen måneders vurdering ble de enige om å prøve DBT. Behandlingen er ganske intensiv med både individuell terapi og gruppeterapi hver eneste uke. Mellom hver time har hun ringt eller tekstet med terapeuten.

BLOGG: I fjor høst startet Adelheid Greve en nettblogg der hun skriver om opplevelsene sine og terapien - myhighhopes.blogg.no.
RUNE SÆVIG

Hos Milde måtte Adelheid i detalj gjennomgå hva som skjedde når hun skadet seg. Skritt for skritt gikk hun gjennom episoder og alle følelsene knyttet til. I løpet av uken hjemme skrev hun ned hendelser, tanker og følelser.

— Ved å gå så detaljert til verks prøver vi å koble følelser og tanker. Det er en bevisstgjøringsprosess, sier Milde.

— Det var veldig ubehagelig til å begynne med. Etter hvert fikk jeg mer og mer problemer med å forsvare det jeg holdt på med, forteller Greve.

Gruppeterapien opplevde hun som veldig nyttig.

— Jeg trodde det var bare meg i hele verden som hadde det slik. Så sitter seks-syv mennesker og har det på akkurat samme måten.

Skriver blogg

I fjor sommer la Adelheid Greve bort barberbladet og har ikke kuttet seg siden. I fjor høst startet hun en nettblogg der hun skriver om opplevelsene sine og terapien.

- Hvilke reaksjoner har du fått på bloggen din?

26-åringen ler:

— Jeg tror flere er interessert i å lese om klær og unger, slike ting som er enklere å forholde seg til. Men jeg har en trofast liten leserskare som jeg setter stor pris på.