— Det var bare meg i klassen og på hele skolen som hadde mistet en pappa. Ingen forsto meg særlig godt, forteller Ida Charlotte Hope (11).

Både hun, storebror og mamma var hjemme novemberdagen i fjor da pappa brått fikk vondt i magen og kastet opp. Ida husker at hun skrek mens mamma startet livredning. Da luftambulansen kom var det ingenting de kunne gjøre.

Pappa Håkon døde av akutt hjerteinfarkt hjemme i stuen, 55 år gammel. Han hadde ikke hatt hjerteproblemer før.

Snakker om far hver dag

Fra stuevinduet i huset på Leirvåg i Austrheim, kan familien se bort på gravplassen hvor faren ligger. De besøker graven annenhver dag.

— Den første tiden var det veldig mange av vennene som ville være med meg hele tiden. Etter hvert tror jeg de tenkte at jeg ikke var lei meg lenger, forteller Ida.

Men først etter fem måneder etter gikk det opp for henne hva som hadde skjedd.

— Jeg hadde levd som om han var på ferie, at han skulle komme tilbake. Men da forsto jeg endelig at pappa ikke kommer hjem.

På stueveggen henger fire bilder av en solbrun, mørkhåret mann med bart. Et av bildene er fra femårsdagen til Ole Kristian da han fikk traktoren «Gråtass» i gave fra far.

- Fått det bedre

Like før jul i fjor fikk Solfrid Irene Hope høre om tilbudet på Sorgsenteret ved Senter for Krisepsykologi i Bergen. I romjulen fikk de time første gang, og i februar begynte Ole og Ida i en sorggruppe sammen med andre barn.

— Først ville jeg ikke i det hele tatt, forteller Ole.

Nå er han glad for at han gikk.

Årlig mister rundt 3500 barn og unge moren eller faren sin. Det vil si at 9-10 barn opplever dette hver dag. I tillegg mister barn i 600 familier en bror eller søster årlig.

Med støtte fra Egmont Fonden startet Sorgsenteret opp et gratistilbud i fjor høst. Her kan barn som har mistet foreldre eller søsken møte jevnaldrende i sorggrupper, eller få individuell terapi.

— Å miste foreldre som barn er traumatisk, og det er ofte tilfeldig hvilken oppfølging man får, sier psykolog Ruth Jorunn Glittenberg på Sorgsenteret.

— De forsto meg

Ida og Ole var på siste gruppemøte i april. I september skal de treffe de nye vennene igjen.

— De andre forsto meg fordi de hadde opplevd det samme. Ting ble litt lettere etter å ha snakket om det i gruppen, sier Ida.

Broren nikker. I gruppen snakket de mye om følelser.

— Vi snakket om hvordan personene døde og en gang hadde vi med bilder som vi viste frem. Vi snakket også om hvor man hadde klumper, i magen eller i halsen, forteller Ida.

For Ole har det også vært terapi å ta i bruk dreiebenken, slik faren pleide å gjøre. Nå står trekrakkene hans ved siden av fars treverk i stuen. Ida har arvet farens gehør, og har tatt opp keyboardspilling.

Åtte måneder etter dødsfallet klarer familien fremdeles ikke å samles rundt kjøkkenbordet, slik som før. De har måttet finne nye rutiner. Nå spiser de alltid i stuen.

— Vi har fått et arr for livet, men jeg merker på ungene at terapien har virket. Jeg vil at andre skal vite at det finnes hjelp der ute, sier Solfrid.