— Alle tingene mine ligger i fjorden. Det er rart, sier Elise Kaland Granheim (18).

Hun står ute i veien, like ved huset til kjæresten og familien hans, som har åpnet hjemmet sitt for familien hennes. Hun vil ikke forstyrre dem som er der, så derfor vil hun møte BT utenfor. Noen sover og samler krefter til å jobbe videre med redningsarbeidet i natt.

Flommen i Odda tok med seg fem hus natt til onsdag. Et av dem var 18-åringens barndomshjem.

Mistet alt

Granheim skulle bare på butikken og kjøpe gulrøtter til fiskekakene da moren ringte tirsdag og ba henne komme hjem for å pakke. De måtte evakuere.

— Søsteren min tok med bilder, men jeg sa at vi skal jo tilbake, så jeg pakket for to netter. Det falt meg ikke engang inn å ta med meg bunaden.

Hun flyttet til kjæresten og hans foreldre, som er gode venner av familien, og sov trygt den natten. Til telefonen fra moren kom.

— Først tenkte jeg at det var pappa som ikke var hos oss mer, så jeg ble nesten lettet over at det var huset som var gått med, sier hun.

18-åringen er datteren til Knut Granheim, lederen i Sivilforsvaret som har stilt opp for bygden og pressen hele dagen. I løpet av dagen har sjokket kommet.

— Jeg kan ikke fatte det ennå. At huset er vekk. Jeg eier bare det jeg står og går i, sier hun.

Fikk minnene tilbake

Alt hun fikk med seg var noen klær og toalettsaker. Men onsdag ettermiddag fikk hun en telefon fra Johan Andersson. Et lite lysglimt i all elendigheten.

FROSNE ØYEBLIKK: - Jeg trodde aldri i livet at huset vårt skulle ryke. Vi har ikke noe å komme hjem til, sier Elise Kaland Granheim.
FRED IVAR UTSI KLEMETSEN

Andersson jobber for firmaet Tizir i Tyssedal, omtrent seks kilometer unna Odda. De hadde et oppdrag nede ved fjorden, der det lå rester etter husene som hadde gått i elven. Blant restene så de et album, og så enda et. Det ene tilhørte familien Granheim.Albumene var ødelagte, men bildene utrolig nok hele.

Granheim blar i bunken: karneval, sommer i hagen og ferie i England. Hun har ikke helt orket å se gjennom dem ennå, og tårene kommer.

— Dette er det eneste vi har. For en helt han er som fant dem. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få takket ham nok.

Tingene kan man kjøpe, selv om også de kan bety mye, tenker hun.

— Men sånne øyeblikk fra da jeg var liten kan vi ikke gjenskape.

Utemøblene står

Onsdag kjørte hun for å se hvordan det så ut der hvor huset en gang sto.

— Jeg tenkte at jeg skal ikke grine, jeg skal ikke grine. Men så så jeg ned mot huset, og da klarte jeg det ikke.

Hun synes det er rart å se alle journalistene ved det som var inngangen til huset deres, uten et hus i bakgrunnen. Utemøblene står, sammen med et reisebur til kaninen. Alt som var barndommen hennes er borte.

Hun er takknemlig for all hjelpen de har fått fra venner og familie.

— Vi er nødt til å stå sammen. Det er ikke noe å gjøre med dette. Jeg er evig glad for at pappa ikke strøk med. Han jobbet hele natten. Sånn sett er jeg glad det bare var huset.

Å tenke seg hvordan det skal bli fremover, er vanskelig.

— Bortsett fra at vi har mistet alt, vet vi så lite. Jeg håper at vi får kjøpt et hus og startet på nytt som familie igjen. At hverdagen skal gå som normalt, er det jeg ønsker mest.