— Jeg ble veldig usikker. Du hører jo helst på legen, sier Heike Bennewitz (39).

Hun forteller om øyeblikket da legen anbefalte henne å fjerne det etterlengtede barnet som vokste i magen hennes.

- Abort er ikke nødvendig

Mens Bennewitz snakker, kommer lyder fra soverommet innenfor stuen i leiligheten i Åsane. Pappa André Matz går inn. Snart kommer han ut igjen med en nyvåknet og lett fortumlet liten gutt på armen. Lille Ole Stian fikk bli i magen så lenge han ville. Nå er det snart et år siden han kom ut.

— Jeg vil at norske kvinner som havner i samme situasjon som meg skal vite at de ikke nødvendigvis må ta abort. Jeg fikk inntrykk av at de norske legene ikke hadde mye erfaring med å behandle kreftsyke gravide, sier Bennewitz.

SJARMTROLL: Lille Ole Stian fikk en tøffere start på tilværelsen enn mange barn. Nå øver han flittig på å reise seg opp, og snart kan han gå.
Ørjan Deisz

Historien hennes starter i hjemlandet Tyskland. Før hun flyttet til Norge for fire år siden, hadde hun jevnlig gått til kontroll for en godartet svulst i brystet. Da hun kom til Norge og først bodde i Florø, ble det ikke noe mer av kontrollene.

— Jeg tenkte stadig at jeg måtte gjøre det, men det ble ikke noe av før jeg flyttet til Bergen, fikk ny samboer og vi skulle forsøke å få barn. Da bestemte jeg meg for å få sjekket brystet. Siden jeg kanskje var gravid, kunne jeg ikke ta mammografi. Derfor ble jeg undersøkt med ultralyd i stedet. Legene mente det så fint ut, men tok en biopsi for sikkerhets skyld.

Fjernet brystet

Etter å ha strevd en stund med å bli gravid, fikk Bennewitz den gledelige bekreftelsen hos legen sin en dag i november 2011: Hun skulle ha barn.

Neste dag ringte telefonen.

— Det var fra kreftavdelingen på Haukeland. De fortalte at de hadde funnet kreft i prøven de tok av meg. Jeg måtte inn og ta nye prøver.

Så gikk alt veldig fort. Hun måtte bestemme seg for om hun ville beholde barnet. I tilfelle måtte hun fjerne brystet.

Rundt sjette svangerskapsuke lå hun på operasjonsbordet. Så måtte de vente - det var tatt prøver som ville vise om kreften hadde spredd seg.

— Det hadde den heldigvis ikke. Men jeg måtte likevel ha ytterligere behandling. På grunn av graviditeten var både stråling og hormonbehandling utelukket.

- Siste sjanse

Igjen kom spørsmålet om abort opp.

— Legen anbefalte meg å vurdere det. Jeg ble irritert. Nå hadde jeg akkurat fjernet brystet, og så skulle jeg måtte fjerne barnet også? Jeg bare gråt og gråt.

Bennewitz var 37 år gammel, og fikk beskjed om at hun måtte få hormonbehandling i fem år etter at kreften var operert vekk. En hormonbehandling som ikke var forenlig med graviditet.

— Jeg skjønte at om jeg tok abort, så hadde jeg ikke sjans til å få barn senere. Det var mye å tenke på, og mye å snakke om.

BURSDAG: Siste cellegiftdose fikk Heike Bennewitz på bursdagen sin i mai i fjor. En drøy måned senere ble sønnen født.
PRIVAT

Mens de vordende foreldrene lurte på hva de skulle gjøre, kom de over en artikkel i et tysk magasin — om kvinner som fikk kreftbehandling under graviditet. Bennewitz kontaktet en professor som var intervjuet i artikkelen.

— Jeg snakket lenge med ham. Han sa det ikke var noe problem, jeg kunne få cellegift fra fjerde måned i svangerskapet.

Født før termin

Og slik ble det. Seks ganger var hun inne til cellegiftbehandling. Siste gang på sin egen bursdag, om lag syv måneder ut i graviditeten.

— Det var en spesiell tid. Å miste håret mens magen vokste. Men jeg tenkte ikke så mye på at jeg hadde kreft. Jeg tenkte mest på at jeg skulle få en baby. Heldigvis ble jeg ikke så dårlig av cellegiften.

Gjennom hele svangerskapet fikk hun tett oppfølging ved Kvinneklinikken, med ekstra ultralydundersøkelser etter hver runde med cellegift.

Og 17. juni i fjor kom lille Ole Stian til verden, bare 20 minutter etter at paret ankom Kvinneklinikken.

— Han ble født i Bergen, så han måtte jo få et norsk navn, sier moren og smiler til gutten, som står ved stuebordet og forsøker å få fatt i den veldig spennende fjernkontrollen som ligger foran ham.

Han ble født fire uker for tidlig, men var frisk og sunn.

NYFØDT: Da Ole Stian kom til verden, var morens skulderlange hår borte. - Jeg prøvde parykk, men jeg følte meg ikke som meg selv med den på, sier hun.
PRIVAT

— Det å få bekreftet at han var frisk, var en helt fantastisk opplevelse. Alt annet var helt borte. Jeg tenkte ikke på min egen tilstand i det hele tatt.

Vurderer ny operasjon

Etter fødselen har Ole Stian vært til en ekstra kontroll. Ingenting tyder på at han har fått noen ettervirkninger av morens kreftbehandling.

— Han har knapt vært syk en eneste gang i hele sitt liv, forteller foreldrene.

Bennewitz selv er også friskmeldt. Hun får fortsatt hormonbehandling, og skal gå til kontroll én gang i året. Men i bakhodet lurer et spørsmål: Hva om kreften kommer tilbake?

— Når jeg skal til kontroll neste gang, vil jeg ta den gentesten som viser om jeg er arvelig disponert for brystkreft.

Hvis testen viser at hun har kreftgenet, vil Bennewitz gjøre som Angelina Jolie: Fjerne det andre brystet også.

— Vi har diskutert det oss i mellom, det er en avgjørelse som det er viktig at partneren støtter opp om. Jeg vil ikke gå gjennom det samme en gang til, med behandlinger og fare for spredning.

Snart skal Ole Stian begynne i barnehagen, og mamma skal finne seg ny jobb. Å jobbe som barnehageassistent blir for tungt.

— Jeg har fortsatt perioder hvor jeg blir trist og gråter mye. Men når jeg ser den lille gutten min, er alt ok. Jeg tenker: «Bare glem det, du har en sønn og han er frisk og sunn.»

GLEMTE KREFTEN: - Jeg tenkte ikke så mye på at jeg hadde kreft. Jeg tenkte mest på at jeg skulle få en baby, sier Heike Bennewitz om månedene med cellegiftbehandling.
ØRJAN DEISZ