— Det var en knallhard kamp. Jeg følte meg mistenkeliggjort, og fikk hele tiden nye slag i ansiktet. Veldig mange ganger var jeg nær ved å gi opp. Det er vel egentlig det forsikringsselskapene vil - at folk skal bli så utmattet av å kjempe at de gir opp, sier Hansen.

Hun var på vei hjem fra frisøren den dagen livet ble så totalt forandret. Hun var 21 år, nyklippet og solen skinte.

- Kom ikke opp av sofaen

På Fleslandveien, like etter innkjøringen til Siljustøl måtte hun stoppe fordi bilen foran skulle til venstre. Bilføreren bak henne fikk lav formiddagssol midt i ansiktet, og så ikke at hun stoppet. Han dundret i bilen hennes, slik at Renaulten ble skjøvet 15 meter fremover.

— Det var 30. april 1991. Jeg glemmer aldri den datoen. Jeg fikk veldig vondt i nakken og ble fraktet til legevakten. Om kvelden var det så vondt at jeg ikke kom meg opp av sofaen, sier 36-åringen.

Hun studerte engelsk på universitetet da ulykken skjedde, hadde vaskejobb på si. Planen var å bli sekretær i et av de store oljeselskapene med engelsk og fransk som spesialitet.

Ingenting ble som planlagt. Hansen ble stadig dårligere, fikk plager med sterk hodepine og smerter i hele overkroppen. Hun strøk på eksamen, klarte ikke å jobbe.

Da hun kontaktet forsikringsselskapet til mannen som kjørte på henne, tilbød de etter hvert 300.000 kroner. Det synes Hansen var lite for en skade med så store konsekvenser. Hun kontaktet advokat Siren Preto i 1992.

— Hun sa det ville ta tid, men jeg hadde aldri forestilt meg at dette skulle ta så lang tid. Jeg skjønner ikke hvorfor saken har tatt så mange år, sier Hansen.

Trodde ikke egen nevrolog

Forsikringsselskapet valgte ut en nevrolog som skulle undersøke Merete Hansens helsetilstand. Han konkluderte med at hun var 20 prosent invalid, og aldri ville bli i stand til å jobbe mer enn maks 70 prosent. Forsikringsselskapet aksepterte ikke konklusjonen. De mente hun ville bli i stand til å jobbe fullt igjen.

Etter utallige brev, undersøkelser og diskusjoner, endte saken i retten i mars 2000. Hansen fikk medhold og ble tilkjent til sammen 1,5 millioner kroner i erstatning for utgifter til behandling og tap av inntekter.

— Det var utrolig viktig for meg å bli trodd på at jeg var syk, sier Hansen.

Hun tror ikke hun hadde holdt ut i åtte år hvis ikke foreldrene hadde støttet henne hele tiden. Nå er hun 100 prosent uføretrygdet.

— Jeg har mye vondt og blir fort sliten, Om vintrene blir jeg deprimert fordi jeg er så mye inne for meg selv. Jeg mangler det sosiale som folk flest har gjennom jobben. Jeg ville selvfølgelig mye heller hatt helsen min enn de pengene.