En halv okse løftes ut av slaktebilen og inn i lille, sjarmerende Artisan Boucher (håndverks slakter). Så et lam. En kalv ... Inn i butikken, opp på kroken og videre til lageret.

— Jo, vi selger mye kjøtt. Men mindre storfe etter kugalskapen, mer lam, svin og fjærkre, forteller damen bak disken.

I Artisan Boucher kan de sitt håndverk. Og i Frankrike inkluderer det også presentasjon. I diskene ligger sirlig plasserte kjøttstykker. Et titall kyllingvarianter og annet fjærkre som and, perlehøne og trost(!). Ligger der og frister og gir en stakkars norsk turist vann i munnen og ønske om kjøkken på hotellrommet.

Det gjør sjømaten i fiskebutikken òg. Ostene i Fromageriet. Grøntfôret hos grønnsakshandleren. Østersene i supermarkedet ...

Det kryr av kulinariske fristelser over alt. Til og med i den lille salgsboden langt under jorden i en av metrostasjonene. Den er full av danderte frukter. Ikke en hotdog i sikte.

I landet der et konditori kan få seg til å hete Pur Beurre Pâtisserie - Ekte Smør Konditori, der det står minimum 50 % fett på ostepakningene og der vin nytes daglig, ser man nesten ikke fete mennesker. En og annen pondus, ja vel, men skikkelige bilringer er sjelden kost. Like sjelden som hjerte-kar-sykdommer. Ifølge statistikk fra Verdens helseorganisasjon blir Ola nordmann stadig fetere mens Pierre franskmann holder sin slanke linje og sitt sunne hjerte - til tross for osten, vinen og frokost-croissantene. Det kalles det franske paradoks. Og forklares blant annet med rødvinens antioksidanter og kostholdets mangfold, ikke minst.

Ta for eksempel frukt- og grøntdisken i et alminnelig supermarket som Champion. For ikke å snakke om yoghurt- eller eggereolen, med minst et dusin ulike eggsorter. Ostedisken som må ha rundt hundre av Frankrikes om lag 500 ostesorter (av hver sort finnes også flere varianter). Men best av alt er fiskedisken. Selv ubetjent slår den Mega ned i sjøstøvlene: Her er kamskjellmousse, snegler og skjell jeg ikke kan navnet på. En 24-pakning østers til 7,90 euro (= cirka 69 kr.).

En fersk sild på lyseblått brett stirrer på oss gjennom plastfolien. Ikke en norsk laks i sikte.

— Nå kjøper vi laksen fra Skottland. De har en annen kontroll, forteller en fiskehandler i markedsgaten rue de Martyrs.

På små isfjell ligger oransje krabber pyntet med grønne palmeblad og minner oss på hvor dårlige vi nordmenn er til å utnytte, foredle og presentere godsakene Norskehavet har å by på.

Hjemme hos familien Pierson har man stor sans for havets delikatesser. Men sjelden råd til å handle ferskvare. Derfor ligger flyndrefiletene og tiner da vi ankommer familiens lille kjøkken i Belleville; en bydel med mange innvandrere, kunstnere og andre frie yrker.

Nadia og Jean Pierson representerer kunstnerandelen i Belleville. Hun er oversetter i et kommunikasjonsbyrå, han billedkunstner med hjemmeatelier, og den som - ulikt de fleste franske menn - står mest på kjøkkenet.

— Vi koser oss med å lage mat, sier Nadia. Hun koker oftest i helgene, og da forbereder hun gjerne supper som kan fortæres gjennom uken.

Nadia har gjort forretten, en salat med raspet gulrot og ruccola, ferdig på forhånd. Jean legger basilikumblad under fisken og dynker den med noen dråper olivenolje mens Nadia rører i sausen som skal serveres til flyndrefiletene; rødløk stekt i smør, tilsatt eplesidereddik og crème fraîche. (Anbefales!)

— Vi passer på å spise ordentlig; mye grønnsaker og ikke for fet mat, men til fisk kan man godt ha en litt fet saus, synes Nadia.

Franske kvinner er ganske slanke, ja vel, men mange, særlig pariserinnene, spiser også meget moderat. Og noen mener de generelt er sure fordi de går på høye hæler, er redde for at strømpene skal rakne og ikke har spist på tre dager. - Det er forskjell på kvinner fra Paris og resten av landet, draktdamene på Champs-Élysées er nok de verste, smiler Nadia som ikke er en av dem.

Mens vi voksne inntar l'apéretif; drikke (kir) og snacks (cherrytomater og nøtter) som alltid hører med når man har middagsgjester, får sønnen Lucien (4) servert sin mat (ris og grønnsaker). Når han blir større blir han med på kveldsmiddagen (dîner), men nå skjer det kun i helgene. Lunsjmiddag (déjeuner) spiser han på skolen (en slags førskole). Også i skolekantinen er det kvalitetsmat som gjelder.

— Hva har du spist i dag, da?

— Couscous, svarer Lucien og gumler cherrytomater som om de var sukkertøy.

Franske måltider er veldig regulerte . Mellom klokken 12 og 14 inntar hele folket le déjeuner, som regel består den av en kald forrett og en varmrett og gjerne en liten dessert (frukt, yoghurt, ost eller en sjokolademousse). Fra klokken 20 er det dîner, ofte et litt lettere måltid, men gjerne treretters da òg.

Disse faste, lange og varierte måltidene blir brukt som en del av forklaringen på det franske paradoks. Tyske forskere har funnet ut at franskmenn spiser omtrent like mye fet mat som dem, men at de bruker mer tid ved bordet og at de ikke spiser seg så mett. Og amerikanerne konkluderer med at franske porsjoner er mye mindre enn i unaiten.

Oppskriften på et lykkelig og linning-vennlig matliv synes altså å være mye forskjellig mat, men bare litt av hvert. Franskmenn spiser også mindre poteter - kjøttstykket serveres ofte helt alene kun med brød til - mer grønt og har et mye mer oppdelt måltid enn oss nordmenn som samler alt på en tallerken. Og de spiser nesten ikke pølser og kjøttdeig ...

Likevel er noen bekymret for fremtiden til la cuisine française. Ferdigpizzaen har fått innpass også i Frankrike. Og, i begrenset grad, McDonalds.

Slakter George har solgt kjøtt i rue de Martyrs i 25 år. Snart blir han pensjonist, og ingen har meldt sin interesse for å overta slaktebutikken.

— De unge skal ha alt så lettvint. De vil ikke ha slike jobber. Dessuten koker de ikke like mye som før. Om ti år er det nok bare én slakter per kvartal, mener slakteren.

Hah, én slakter pr. kvartal! Han skulle tatt seg en tur på slakterjakt i Bergen. Studert Rema-kjøttdisken, 7-eleven-pølsene, Grandiosa-tyrraniet, tenker vi og vender nesen hjemover.

Det første som møter oss på Flesland er eimen av grillpølser og søt sennep.