Vel 100 gjester til en av foreningens tre årlige torskefester — det betyr forberedelser fra lørdag morgen av 100 kilo torsk, 60 liter fiskesuppe, 40 kilo rogn, 40 kilo lever og 40 kilo poteter.

— Ja, det er nå ikke alt som blir spist. Men det er ikke langt fra, sier Bjørn Eliassen ute i grovkjøkkenet. Der står han sammen med Arnt Viktor Pettersen og et ukjent antall torsk, ferskfløyet ned fra Verøy i Lofoten for å bli sløyet og gjort opp på Kalfaret i Bergen, i foreningens eget hus.

Lever på nordnorsk

Vi blir fiskeblank i øynene og får rykninger i tarmtottene ved synet av all den lekre leveren som blir handsamet på hovedkjøkkenet. Men den blir ikke kokt som hos oss - den blir grundig renset ikke bare for skinn, men også for tråder eller årer og er følgelig noe mer oppsmuldret enn vi er vant til. En gang smakte vi lever kokt på nordnorsk manér med grovhakket løk og servert kald - blir det slik på Kalfaret?

— Vi serverer løken ved siden av, for ikke alle er glad i den, sier Birgit Løseth. Eller kanskje var det Gerd Granerud. Sammen med Kjell Almelid arbeider de seg metodisk gjennom de 40 kiloene.

Rene balsamen

Hvordan blir hendene etter noen timer med lever og kaldt vann?

— Å, det er reine balsamen. Leveren er jo feit, vet du. Men kor vi loktar etterpå, sier Gerd og ber oss kutte ut rengjøringsprosessens mer intime detaljer.

— Fysjogfysj! kommer det fra Birgit. Hun holder opp en lever som er stor, men alt annet enn pen, og den blir bestemt klasket tilbake i beholderen igjen. Bare 39,5 kilo til grytene. Folk fra Nord-Norge lar seg ikke by annet enn prima fiskevare.

— Skal vi ikke ha utlodning? spør Hans Kristoffersen som er kommet til.

Stemningen på kjøkkenet er upåklagelig.

Storfiskeren farfar

Kristoffersen kan både Lofotfiskets og Nord-Norge-foreningens historie. I den siste var han formann i 12-13 år. Men når det gjelder Lofotfiske, har han vært så lite med at det er ikke til å nevne engang. Farfaren var imidlertid en storfisker i Nusfjord, det nå fredede fiskeværet i Lofoten, og var relativt tidlig «motorisert».

Kristoffersen har funnet frem både bilder og bøker om Lofotfisket, og en liten, svart jernovn med plass til én panne.

— Det er en båtovn. Du finner ikke mange sånne i dag. Det var den de hadde å koke på, og da ble det mølje.

Mølje er mølje!

La oss her og nå slå fast at mølje er mølje. Vi har sett enkelte skribenter som ikke vet bedre enn å kalle en vanlig torskemiddag for mølje. Det er mildt sagt en misforståelse. Mølje er det når kokken bare har én panne og/eller én kokemulighet, som det vanlige var om bord og delvis i rorbuen. Da ble først potetene kokt og pakket ned i køyen for å holde varmen, så ble rogn lagt i bunnen av pannen og kokt en tid, torskestykker oppå og til slutt leveren. Vær så god: mølje!

Merket kjøtt om søndagen

Kokken om bord var gjerne bare 14-15 år og fyrte med kull, kraftig dynket med solarolje. Om søndagen skulle det helst være kjøtt, også på fiske, og da hadde hver mann med seg sitt eget saltede kjøtt - noen hadde ikke. Kjøttet ble selvfølgelig også kokt i én panne. Men for at ingen skulle forsyne seg med annen manns mat, ble det bundet en merketråd rundt kjøttbiten, forteller Kristoffersen, supplert av Birgit.

Men det var torsken denne gang. Foreningen er bygget på tradisjonsmat nordfra: tre torskefester, en torsketungemiddag, kveite på farsdag, boknafisk om høsten og reinsdyrsteik på årsfesten.

På kjøkkenet er suppegrønnsakene satt over varmen. Torskestykkene ligger i rennende, kaldt vann og venter. Utpå dagen er det skifte av mannskap og en matøkt. Men ikke med torsk?

— Jo da, vi koker våres egen porsjon.

Men da blir det ikke alltid så mye torskespising på festen.

100 KILO TORSK: Bjørn Eliassen (foran) og Arnt Viktor Pettersen hadde rette grepet både på kniven og torsken. FOTO: BJØRN ERIK LARSEN