Ingen av de morgenfriske karene, og et par damer, kunne ane det: At denne politikeren, som ba om deres støtte og stemme — og ofte fikk den, kunne ende slik. Som en aktiv deltaker i spillet som førte til at samtlige 411 arbeidsplasser ved det tradisjonsrike verftet forsvant. Og at hun tjente penger på det. Det var ikke slik gutta i kjeledress kjente Arbeiderpartiet, og partiets fremste tillitsvalgte.

3. juni 1987:

— Hva kan regjeringen gjøre for å hindre aksjespekulasjon med arbeidsplasser som innsats?

Spørsmålet ble stilt av representanten Grete Knudsen (Ap) til finansminister Gunnar Berge (Ap) Bakgrunnen var at bedriften IFA i Bergen ble kjøpt opp, og en samlet fag- og arbeiderbevegelse i byen var i opprør.

De stolte på Grete, som gjennom hele sin karriere hadde lagt vekt på et nært forhold til fagbevegelsen, med trykk på første stavelse for hennes del.

Finansminister Berge ga et svar som statsråder flest. Men han var nok litt forundret over at en fra hans eget parti stilte spørsmål i til ham i spørretimen. Slikt er ikke vanlig. Grete Knudsen fulgte opp da hun takket for svaret:

— Jeg synes det er meget positivt og på tide at man konkret begynner å sette noen kiler inn for å begrense aksjespekulasjon, for på den måten å kunne hindre oppsplitting av gode, tradisjonsrike hjørnestensbedrifter som nå er blitt utrygge på grunn av jakten etter lettjente penger.

Det var slik folk i dokk og på dekk hos Mjellem'en hadde lært Grete å kjenne. De trodde lenge at Arbeiderpartiet var deres parti. Og at de som tok de tyngste takene, og brukte de største ordene, sto for det samme også etter politikken var forbi. Men slik var det visst ikke.

Grete Knudsen er ikke alene, men kanskje det mest talende eksempelet på fremtredende sosialdemokrater som havner i uvanlig selskap når tiden som tillitsvalgt er tilbakelagt. Skjønt for henne begynte glideflukten tidlig.

Paris, sommeren 1981:

For mange var det et vakkert syn da tusenvis av kvinner fra hele Europa marsjerte inn i Paris. De fleste hadde gått langt i sine sandaler og side skjørt. Det var de store fredsmarsjenes tid, kvinners protest mot menn som både i øst og vest skaffet seg stadig flere atomvåpen.

NATOs såkalte dobbeltvedtak, og Warszawapaktens utplassering av SS 20-raketter hadde fått kvinnene på beina. Ned på gatene, ut på veiene, over grensene, i protest. Foran i den norske seksjonen gikk en ung og heller ukjent statssekretær i Kirke- og Undervisningsdepartementet: Grete Knudsen.

Hun sang og spilte gitar og var et samlingspunkt i toget. Statsråd Einar Førde hadde funnet den talentfulle spesialpedagogen ved Hunstad skole i Bergen. Førde har alltid hatt blikk for unge talent.

Samme høst ble hun valgt til Stortinget, og markerte seg raskt som en rød klut for mange. En gjennomgang av hennes innlegg fra talerstolen forteller om et bredt og radikalt engasjement. Særlig i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Men også i kampen for økonomisk og sosial rettferdighet.

Grete Knudsen ble talskvinne for de små og de svake i samfunnet.

9. mai 1986:

Var det en ting som syntes klart da Gro Harlem Brundtland dannet sin kvinneregjering, så var det at Grete Knudsen ikke ville bli statsråd. Til det var hun alt for omstridt og radikal. Og verre skulle det bli, for parti- og regjeringssjefen.

For nå gikk Grete inn i sin tid. Med solid base som leder i Hordaland Arbeiderparti drev hun aktiv opposisjon mot partiledelsen og den kursen Gro & co staket ut. Da renten løp løpsk høsten 1987, tok hun stakkars Gunnar Berge fatt igjen, hun krevde politisk styring av renten. Partiledelsen ble beskyldt for dynastitendenser og sentrering av makt.

Stoltenberg/Gerhardsen/Godal og Harlem var familienavn som gikk igjen. Kongehuset fikk også sitt, særlig Sonja som da var kronprinsesse. Hun var fjern fra folket, mente Grete. Dessuten hadde ikke familien på Skaugum styr på pengebruken. Det endte med at Grete og de andre i administrasjonskomiteen kom i teselskap hos Sonja på Skaugum.

Da det gikk mot tronskifte i Norge, mente Grete Knudsen at Harald burde skrive ut folkeavstemning om monarkiets fremtid. Slik skulle det ikke gå.

3. september 1992:

Forandringen kom brått, den kom med posten som sosialminister. Denne kvelden satt Grete på kontor nr. 437 i Stortinget, og passet telefonen. Det var mye å planlegge, for neste dag skulle hun presenteres på Slottsbakken som vår nye sosialminister. Den fargeløse Tove Veierød ble fjernet, det store departementet ble delt i to. Grete fikk sosialpolitikken, Werner Christie ble helseminister.

Fire ganger denne kvelden spurte Bergens Tidende Grete om hun skulle bli minister. (Vi visste det fra andre kilder) Fire ganger benektet hun det. Grete Knudsen hadde begynt i sin nye rolle.

Hun fikk med seg en foretaksom halvkjendis fra NRK som rådgiver, Rita Westvik. Og sammen drev de departementet på en ukonvensjonell måte. Humor, sang og musikk var ikke det som hadde preget det mursteinsrøde, trauste Sosialdepartementet tidligere. Nå kom det nye toner derfra.

Da Grete skulle åpne et nytt eldresenter i Bærum, ankom hun kledd i svart, med slør og stokk, som det sømmer seg en fin gammel dame ý fra Bærum eller Bergen. Opptrinnet ble møtt med sterk kritikk fra de eldre, mange følte seg hånet og uthengt av den eksentriske sosialministeren.

28. november 1994:

«De bleke ansiktene», brukte VG som tittel under et bilde av en nedbrutt gjeng. Det var Ap-toppene som måtte innse at EU-slaget var tapt, nok en gang.

Grete Knudsen hadde gjort sitt ytterste for å sikre et ja. En genistrek fra partisekretær Thorbjørn Jagland plasserte Grete som leder for det interne Europa-utvalget i Ap. Gro var skeptisk, for å si det mildt. Men Jagland visste hva han gjorde, selv om Grete sa til BT den dagen hun tok fatt på arbeidet:

— Om det hadde vært avstemming i morgen, ville jeg stemt nei.

Grete snudde snart, og fikk Gro til Ullensvang på det medieprofilerte årsmøtet i Hordaland Ap i april 1992: Da Gro, ikke helt overraskende, erklærte seg som EU-tilhenger. Og Grete skulle få større tyngde i EU-saken, der hun fra Stortingets talerstol ba nei-siden melde seg inn i virkeligheten.

Da Johan Jørgen Holst brått døde vinteren 1994, ble Bjørn Tore Godal satt på som utenriksminister. Grete fikk da den uhyre viktige jobben som Norges handelsminister.

Nå ble stilen en annen. Da syv kvinnelige byråkrater, og én mann, skulle til Brussel for å drøfte likestilling, leide Grete Knudsen et privat jetfly for selskapet. Denne reisen skapte sterke reaksjoner, selv langt inn i Aps egen gruppe på Stortinget.

Selv avviste handelsministeren kritikken med å si:

— De (kritikerne) er jo motstandere av EU likevel. Det var i denne posisjonen hun, blek men fattet, måtte innse at flertallet sa nei, til hennes virkelighet.

19. oktober 2001:

Grete Knudsens politiske karriere er over, nøyaktig 20 år etter hun først møtte frem på Stortinget. Denne fredagen er det siste statsråd på Slottet for regjeringen Stoltenberg. Litt puslete kommer de ut i høstsolen. De hadde nok forventet et lengre liv da de grep makten på gasskraftverksaken i mars året før. Men nå er det definitivt slutt.

Grete har frasagt seg gjenvalg, men sitter som statsråd så lenge Arbeiderpartiet regjerer. Hun har tjent under tre statsministrer, Gro, Thorbjørn og Jens. Hos de siste to som næringsminister. Der har hun fått god anledning til å sette seg inn i hvordan våre næringsdrivende har det, så vel ute som hjemme. Ikke minst, hun har skaffet seg kontakter. Navn som er nyttige når man skal drive for seg selv, senere.

Og senere? Senere startet hun sitt eget konsulentfirma hjemme i Bergen, sammen med partifelle og eks-ordfører Bengt Martin Olsen.

Resten tør være kjent.

Da Grete Knudsen ble spurt

om hvorfor hun ikke gikk i karantene etter politikken, og før jobben som næringslivskonsulent, svarte hun:

— Det er viktig å komme i gang før man blir glemt.

Det har hun klart.

<b>VALGKAMP:</b> Under valgkampen for ti år siden besøkte Grete Knudsen mange bedrifter, blant andre Mjellem & Karlsen i Bergen. Hun ba arbeiderne tenke over hvilket parti som best ville tjene deres interesser. De ansatte tok vel imot budskapet fra sosialminister Knudsen, og hennes partifeller. <br/> ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ
ARKIVFOTO: ØRJAN DEISZ