KJERSTI MOKLEIV

— Marie-Ann, kan du henge opp lampen min, roper Liv Mildrid Gjernes.

— Vi kan ikke ha hjertelampene sammen med disse, sier Elisabeth Engen.

Stemningen i Visningsrommet på Verftet er lettere kaotisk. Det er mindre enn to døgn til åpning, og det er mye som skal ordnes. Ellen Bang, som bor i USA, har nettopp ankommet landet. Mange av verkene er ennå ikke på plass.

— Det å montere arbeidene er en viktig del av det hele, sier Marie-Ann Mürer.

— Det er en utfordring å få alt til å fungere sammen. Selv opplever vi oss som veldig forskjellige, sier hun.

— Det å møtes igjen nå er en slags bearbeidelse av hvem vi er, - vi ser tilbake på oss selv, legger hun til.

Inspirerte hverandre

I 1980 ble Treverkstedet - et kollektivverksted for billedkunstnere, kunsthåndverkere og snekkere, startet. To år etter stilte fem av de tolv andelshavende kunstnerne ut sammen i Galleri NK.

— Det var kø utenfor lokalet i Vestre Torggate, mimrer de i kor.

— Vi følte at vi hadde noe resonerende, vi inspirerte hverandre masse, sier Marie-Ann.

Under «Tre fram igjen» vises noen av arbeidene fra den første utstillingen, litt fra årene i mellom, mens hovedvekten ligger på nyere arbeider.

— Det som er artig er jo at alle fortsatt holder på, sier Marie-Ann.

Mens Ellen og Marie-Ann kom fra det som den gangen het Vestlandets Kunstakademi, hadde Liv, Elisabeth og Lillian utdannelse som møbelsnekkere og interiørarkitekter ved Bergen Kunsthåndverkskole.

— Det var en streng utdannelse, vi ble veldig styrt inn på skandinavisk design. Vi hadde alle behov for å lage ting som var mer uttrykksfulle, sier Liv Mildrid Gjernes.

— Møbeldesign den gangen ble ikke sett på som kreativt arbeid. Det var rett og slett ikke spesielt in, legger hun til.

En motvekt til Ikea

Gjernes lager forskjellige typer møbler til bruk og utsmykking. Kunstneren fra Telemark kan ikke forestille seg selv i et annet yrke.

— Jeg er ikke som Lillian - hun konsentrerer seg om en ting av gangen, sier hun.

— For meg har det alltid vært viktig med nærhet. Det må jo finnes en motvekt til Ikea. Jeg er opptatt av relasjonen til fortiden. Norge har en lang og flott tradisjon når det gjelder kunst i tre, sier hun.

Liv har en forkjærlighet for søyler, gjerne med en krone på toppen.

— For meg representerer søylen mennesket som bærer, sier hun.

Lillian Dahle har hatt verksted på Verftet siden 1989. De siste årene har hun laget forskjellige typer boller av harde tresorter som nøtte- og kirsebærtre. Innsiden dekker hun med biter av knust eggeskall. I en bolle ligger det over 150 timers arbeid.

— Jeg knuser eggeskallet og limer det på et malt underlag, sier hun. Det er basert på en gammel teknikk som har vært mye brukt i østen, sier hun.

Tungt arbeid

Sammen mimrer de fem driftige damene om «gamle dager».

— Den gang var det spesielt at vi som kvinner arbeidet med et tungt materiale som tre, sier hun.

— Om dagen var vi samlet rundt høvlebenken, om kvelden var det på med neglelakk og høye hæler, ler Ellen.

De fem er enige om at de har valgt et tungt yrke.

— Likevel er vi sprekere enn mange andre. Nesten alle jeg kjenner har vondt i ryggen, ler Liv.

— Veldig mange kunstnere holder gjerne på i 10 år, og så gir de deg. De orker ikke mer. Det er synd, legger hun til.

— Nei, vi skulle blitt rørleggere hele gjengen, sier Lillian. Nei, det må du forresten ikke skrive, ler hun.

«TRE FRAM» 1982: Fem frekke friller under utstillingen på Treverkstedet i 1982. Fra v: Ellen Bang, Marie-Ann Mürer, Lillian Dahle, Liv Mildrid Gjernes og Elisabeth Engen. <p/> ARKIVFOTO: SVERRE MO