Av Nazneen Khan-Østrem, forfatter og høyskolelektor

Vi lever fremdeles fanget av redselen bildene av tvillingtårnene satte i oss. Men det skyldes muligens vår egen naivitet, fordi vi etter kommunismens fall trodde at verden hadde blitt et bedre sted der humanismen som ideologi hadde vunnet. Etter at kommunismens ofre fikk sin frihet til å omfavne kapitalismens og markedskreftenes tilsynelatende frihet var alt så greit. Trodde vi. Men glemt var USAs skitne spill i Midtøsten og Afghanistan som viste seg å skape en politisk sprengladning som har fått dramatiske konsekvenser for oss den dag i dag.

Etter 911 har krigen mot terror endt opp med å gi oss etterkrigstidens verste menneskerettighetsbrudd. Jeg vet ikke hvor mange sivile i Afghanistan som har måtte bøte med livet sitt, mens USA bombarderte landet i jakt på Osama bin Laden. Og fra Afghanistan ble de såkalt mistenkelige fløyet til fangeleiren Guantanamo på Cuba. Uskyldige menn hvis forbrytelser besto i å ha skjegg, tro på Allah eller bistå Taliban (en amerikansk konstruksjon) på ett eller annet nivå (kokker, skreddere, sjåfører). Eller som de uskyldige britisk-pakistanske ungguttene som var på besøk i Afghanistan i ren nysgjerrighet som den britiske regissøren Michael Winterbottom så nydelig har portrettert i filmen «The Road to Guantanamo».Den behandlingen de, og mange andre unge menn på reisefot i Afghanistan fikk av USA, er ikke annet enn regelrett tortur. Men Guantanamo-leiren har vist seg å bare være en av mange grusomheter vi har tillatt i kampen mot terroristene. For invasjonen av Irak har vist seg å være en fullstendig tragedie der menneskets bestialitet er blitt avduket for oss så grusomt tydelig gjennom torturbildene fra Abu Ghraib, og gjennom de ufattelige mange sivile som er blitt drept og lemlestet for å sikre USA kontroll over regionen.

Likevel stusser vi over terrorangrepene som har rammet europeisk jord de siste årene. Vi rister på hodet når unge britiske menn med muslimsk bakgrunn er villige til å sprenge seg selv i luften og ta med seg uskyldige på sin vei til paradis. Men er det egentlig så uforståelig all den tid vi faktisk befinner oss i en krigstilstand? Stormaktenes begjær etter herredømme rammer oss alle. Det er på tide å heve røstene og si stopp.