— Jeg har bodd her i fem år, sier Harry i dagligstuen på Blå Kors i Nubbebakken.

— Nå har jeg gitt opp sosialkontoret. Jeg trives godt her, alternativet mitt er gaten.

Harry er den med lengst fartstid blant beboerne i dagligstuen denne søndags ettermiddagen. Miljøarbeider Unni Fjærestad disker opp med vafler og kaffe.

En ny rapport fra Rokkan-senteret i Bergen, har kartlagt tilbudet til de bostedsløse i tre storbykommuner og tre omegnskommuner. Oppdraget kom fra Kommunal- og regionaldepartementet, som ville vite mer om hvordan kommunene jobber opp mot de uten fast adresse.

Drømmer om egen leilighet

— Jeg vil aller helst ha en egen leilighet med et skilt der det står «Her bor», sier Morten med adresse Nubbebakken på tredje året.

Like lenge har han stått i boligkø for kommunal bolig.

— Jeg fikk en ny saksbehandler på sosialkontoret som glemte å fortelle at jeg hele tiden må fornye søknaden på kommunal bolig. Så jeg falt ut av køen, nå er jeg nummer 59, forteller Morten.

Egentlig passer han ikke inn på Blå Kors, siden han verken sliter med rus eller alkoholproblemer.

— Jeg fikk gjeld og kreditorer på nakken. Nå bor jeg her. Kommunen har ikke noe annet sted å gjøre av meg, sier Morten.

— Skylder du kommunen 6000 kroner i husleie kaster de deg ut. Siden betaler de for et boligtilbud som koster dem 14.000 i måneden, supplerer en annen beboer som ikke vil ha bilde og navn i avisen.

Svikt og mangel

— Rapporten viser at det er en svikt i overgangen fra det midlertidige botilbudet til varig bolig, seier Kari Ludvigsen, prosjektleder ved Rokkansenteret.

Kartleggingen bekrefter velkjente fenomen i kommunene.

De svikter på:

  • For dårlig tilbud av kommunale boliger
  • For fragmentert, prosjektrettet og lite langsiktig boligsatsing
  • For mange ulikheter mellom sosialkontor og sosialkuratorer
  • For dårlig koordinert tilbud
  • Koordinasjonen er for dårlig mellom de ulike institusjonene, for eksempel de som behandler og de som tilbyr bolig, sier Ludvigsen.

Dermed skrives mange ut fra psykiatrisk institusjon, rusavvenning eller fengsel, uten noen adresse å dra til.

Boligtilbudet er ikke på plass når de trenger det. Resultatet blir at mange må dra til hospits, og havner tilbake i et dårlig miljø.

Påføres ustabilitet

Rapporten «Varig bolig fremfor hospits» viser at boligpolitikken for de bostedsløse er preget av prosjekttenkning og lite langsiktighet. Prosjekttenkningen fører til stor entusiasme og friske midler når prosjektet pågår, men gir liten forutsigbarhet for dem det gjelder.

— De med uforutsigbare liv er gjenstand for uforutsigbare tiltak. De kan være i et prosjekt som varer et år, og får ikke noe svar på hva som skjer etterpå.

Det er problematisk at de blir påført en ustabilitet på toppen av de andre vanskene de har, sier Ludvigsen.

Samtidig gjør mangelen på kommunale boliger at mange blir stående i kø i lang tid. Dermed blir mange midlertidige boligtilbud brukt lenger enn de skal.

— Problemet er hvordan overgangen er fra midlertidig til varig bolig. Det som ofte skjer er at oppfølgingen til egen bolig er for svak, sier Kari Ludvigsen.

knut egil wang