Han var nå i ferd med å avslutte sin kirkelige tjeneste i Forsvaret, og forberedte seg på å reise ut til Afrika for Kirkens Nødhjelp sammen med sin kjære Gro. Slik skulle det ikke gå. Hele Den norske kirke og alle de han gjennom årene kom i kontakt med, er i dyp sorg. Det gjelder ikke minst hans mange venner og kontakter i fødebyen Bergen.

Ved sin bortgang hadde Kvalheim bak seg en usedvanlig variert prestetjeneste gjennom mer enn 30 år, bare avbrutt av noen år som personalsjef i et entreprenørfirma i Kristiansand.

Han var menighetsprest, stiftskapellan, biskop Per Lønnings nære medarbeider som administrasjonsleder både i Borg og Bjørgvin bispedømmer, og var fra 1996 prost i Vestre Aker i Oslo til han ble feltprost og leder av Feltprestkorpset i 1999.

Kvalheim hadde også en rekke særoppdrag, som olympiaprest 1976 i Innsbruck og Montreal, og som feltprest for de norske styrkene i Libanon 1985-86. Han stilte seg også til rådighet for Kirkens Nødhjelp ved flere anledninger. Han ble naturlig nok flere ganger nominert som bispekandidat, bl.a. i Bjørgvin 1994.

Det var i «Hødden» Kvalheim kom til verden og hadde sine oppvekstår, i et utpreget arbeidermiljø. Det kom til å prege ham både som bergenser, medmenneske og prest resten av livet.

I ungdomsårene fikk han en klar og horisontrik kristen forankring som aktiv i Bergen Kristelig Studentforbund. I studentårene var han aktiv håndballspiller med fast plass på landslaget. Han var utvilsomt en av de tøffeste på banen, men som «sportskjendis» ble han også et forbilde for mange.

Siste gang jeg hadde gleden av å møte den tvers gjennom ekte, oppriktige, glade og omsorgsfulle kirkens tjener var under Feltprestkorpsets årlige samling på Haakonsvern i høst. Det var hans siste «embetshandling», og han ble nok en gang til inspirasjon for korpsets eldre og yngre medarbeidere.

Han var ellers levende opptatt av felles kjente, og så frem til å avslutte sin feltprosttjeneste og få en friere tilknytning — i første omgang til Kirkens Nødhjelp, som sto hans hjerte nær.

Det er med inderlig takk mange vil minnes Jan Otto Kvalheim for hans allsidige tjeneste i Den norske kirke. Han hadde klare, bestemte meninger uten å stå på barrikadene i utrengsmål.

Tankene går nå i første rekke til hans kone Gro og familien for øvrig som totalt uventet har mistet et fast og solid holdepunkt. Feltprosten etterlater seg et fredens ettermæle i en urolig tid.

Rolf Tofte

VIL BLI SAVNET: Feltprosten Jan Otto Kvalheim etterlater seg et fredens ettermæle i en urolig tid.