Nubbesild, flatbrød og ruggrøt. Det smakte slett ikke dårlig, og grøten fylte godt opp i magen. Men det må ha vært fryktelig ensformig i lengden. Poteter var ennå ikke blitt vanlig kost i Norge, og grønnsaker var mer eller mindre ukjent. 1700-tallet hadde sikkert noen positive sider, men definitivt ikke fattigkosten.

Det offentlige bidrar

29. august 1755 ble forordningen om «Betleres Affskaffelse og de Fattiges Underholdning i Bergen Bye og Stift» vedtatt. Med denne forordningen fikk Bergen og stiftet for første gang et offentlig fattigvesen med klart definerte aktører og rammer. De fikk et lovverk som slo fast hvem som hadde rett på hjelp, og ansvaret for de fattige ble fordelt mellom private og det offentlige.

Tidligere hadde det offentlige bare i liten grad tatt på seg ansvaret for de fattige.

I Bergen var situasjonen egentlig ikke så ille, siden det var flere institusjoner som tok seg av de ubemidlede, blant annet Stranges stiftelse, som ble etablert allerede i 1609. Den nåværende bygningen ble satt opp ca. 1750, og var i bruk til formålet slik den står nå, like til 1971. Her var plass til 12 eldre kvinner som fikk mat og varme, de hadde hvert sitt knøttlille soverom og et stort fellesrom der de kunne stulle med sine håndarbeid. Her satt vi benket rundt bordet i går og smakte på hverdagsmåltidet deres.

«Uverdige» fattige

I den pågående valgkampen har det vært mye snakk om fattige i Norge, derfor kan det være interessant å se på den historiske utviklingen. Det får vi anledning til i boken «Fattigfolk», som kommer på Selja forlag om en måned. Men i går fikk vi flere smakebiter på innholdet. Forfatterne kommer fra Bergen museum, Universitetet i Bergen og Statsarkivet i Bergen.

Svein Indrelid er arkeolog og bygdebokforfatter, Jørn Øyrehagen Sunde jurist og rettshistoriker, mens Frode Ulvund er historiker. Fire av medarbeiderne i boken jobber ved Statsarkivet: Marianne Herfindal Johannessen, Bente Koperdal, Tom Myrvold og Yngve Nedrebø.

— Fattigdom har bestandig vært et problem i Norge, forteller Jørn Øyrehagen Sunde. - I tidligere tider ble de sett på som to forskjellige grupper, de som var uforskyldt fattige, som gamle og syke, og de «uverdige» fattige, de late, omstreiferne, de småkriminelle.

Den siste gruppen var sterkt medvirkende til loven av 1755. En samfunnstrussel

Myndighetene så på disse som en trussel, både moralsk og økonomisk.

Også i de eldste kilder ser vi at gruppen «uverdige» var et problem og svært upopulære. Men det var slektens plikt å ordne opp.

Mens kristenretten ga de fattige rett til å ta det de trengte for å overleve, forteller Frostatingsloven og Magnus Lagabøtes landslov at de «uverdige» kunne denges hvis de gikk inn på annen manns eiendom for å stille sulten.

På 1700-tallet innførte myndighetene tukthuset. Late og småkriminelle skulle disiplineres og læres opp til å bli gode arbeidere. På denne måten kunne de redde både sin sjel og bli gode samfunnsborgere.

I 1845 kom fattigloven som ga politiet rett til å forvare folk i inntil seks måneder uten dom. Dette gikk ut over «filleproletariatet», de laveste av de lave, husløse, alkoholikere, prostituerte og småkriminelle. Politiet brukte loven aktivt som et redskap til å rydde opp i gatene.

På slutten av 1800-tallet ble denne loven erstattet av en ny fattiglov, løsgjengerlov og straffelov. Nå ble kriminalitet også sett på som arvelig, og en del av politikken var å unngå at visse deler av befolkningen fikk avle barn. Dette synet holdt seg til ut i 1950-årene.