Ved et pent dekket bord satt tre unge mennesker og konverserte: Olav Akselsen (24), undertegnete (35) og Erna Solberg (28).

Det ble en samtale som gikk langt over min forstand.

Oppdraget var å bli kjent med Hordalands to nye politiske stjerner. Som journalist på Stortinget var det både nyttig og nødvendig. Og det kunne blitt hyggelig.

Olav Akselsen var nominert på Arbeiderpartiets liste, ... av di han talte betre enn Jesus, som det ble sagt i Sunnhordland.

Erna hadde det mer i hodet enn i kjeften.

Denne kvelden knuste hun myten om Høyrekvinnen, slik vi hadde lært den å kjenne gjennom mange år: Den lett hektiske, tungt parfymerte smartkledte kvinnen som var trukket med i Unge Høyre under slagordet; Boller og brus i Høyres Hus. Erna Solberg var plassert i den tunge og prestisjefulle finanskomiteen, alt fra første dag.

Det skulle vise seg i løpet av kvelden på restaurant. Hun foreleste om kompliserte økonomiske teorier, om skatt og avgifter, om budsjettbalansen og strukturendringer.

Jeg skjønte ingenting.

Og etter som ølet gikk inn, ble Ernas teorier enda mindre fattbar for en skarve journalist.

Olav Akselsen holdt seg til jus, og jeg dro forvirret hjem med siste buss.

To år tidligere

Det er lørdag 11. mai 1987, i Mack-suiten (rom 803) på SAS-Hotellet i Tromsø. Høyre holder landsmøte, og Hordaland Høyre har invitert til en liten drink før middagen. Selv om fylkeslederen er tannlege går det ikke akkurat i høyoktan sprit.

Dette blir mitt første møte med Erna Solberg. I kremgul kjole, dyp foran og bak, og med langt, lyst og krøllet hår er hun vorspielets midtpunkt. Selv møter jeg solbrent etter en skitur til Tromsdalstind på formiddagen, og prøver meg på en samtale om vær og vind.

Men den unge delegaten fra Det Konservative Studentforbund (DKSF) er ingen typisk Høyrekvinne. Hun vil heller snakke politikk, student— og skolepolitikk.

Så det blir med det.

Myter for fall

Andre Høyrekvinner er opptatt av andre ting, både på vorspielet og på nachspielet, ikke minst.

Men Erna tar grep. Fem år etter seansen i Tromsø blir Høyrekvinnene nedlagt som eget organ. Erna blir den siste lederen, og sørger for at kvinnebevegelsen får status som en inkludert del av partiet, som i andre politiske parti.

Denne uken faller nok en bastion for oss som dyrker myten om Høyrekvinnene. I selveste Kaci-land velges en bondekone fra Østerdalen til leder i Bærum Høyre. Denne kommunen som er så blå at selv bilene registreres med BL.

Og i Tyskland har Høyres søsterparti en leder som heller ikke legger vekt på den smale, smarte linjen. CDU-sjef Angela Merkel fremstår som en ekte og flott kvinne, i kontrast til de utspjåkete kanslerfruene som mer likner kloninger av amerikanske førstedamer.

Så når Den konservative Internasjonalen møtes (av Ap-folk kalt den svarte internasjonale), vil Erna fra Norge og Angela fra Tyskland fremstå som en sunn protest mot Barbie-hysteriet.

Høsten 2000

Det mumles i krokene i Hordaland Høyre. Man er misfornøyd med Erna Solbergs innsats på Stortinget. Det går mot nominasjon til valget året etter, og noen hvisker dannet om fornyelse.

Men Erna jobber traust og trofast videre. Og pleier sin kontakt med velgere og lesere, ikke minst gjennom Bergens Tidende. En sen fredag ettermiddag kan hun ringe og si:

— Hei, det er Erna. Nå har jeg lagt inn et spørsmål til spørretimen. Eller:

— Hei, det er Erna. I dag har vi avgitt innstilling om en sak som burde interessere ...

Av og til gjør det nettopp det.

Andre ganger ikke.

Opprøret mot Erna dør stille ut. I Høyre har man oppdragelse og forstand til å stoppe mens leken er god. (Skjønt, ikke alltid).

I dag er det ingen som vil kaste Erna Solberg, verken fra Høyres liste i Hordaland eller fra stolen ved Kongens bord.

Tvert imot, i mai velges hun ganske så sikkert til Høyres nye leder, ti år etter at Kaci kastet inn håndkleet - men beholdt hårspennen på.

New York, høsten 1995

Erna Solberg er norsk utsending til generalforsamlingen i FN. (En plikt alle stortingsrepresentanter må gjennom, før eller senere)

Like over midnatt kaster en kraftig kar seg over Erna. Det er et ran, Erna stritter imot. Hun bærer alltid vesken på tvers over brystet, så raneren må slite med sitt offer. Hun blir dratt 15-20 meter bortover gaten før veskeremmen ryker.

Heldigvis var ektefellen Sindre Finnes med på turen, og han går løs på gjerningsmannen med et bærenett med bøker.

Men vesken forsvant, og Erna lå tilbake med skrubbsår og hjernerystelse.

Nå er det ingen grunn til å tro at angrepet på henne i New York var politisk motivert. Det var først hjemme i Norge åtte år etter hun måtte få politivakt døgnet rundt, fordi hun var truet på livet.

Denne epoken er nå over.

Oslo, 6. februar 2004

— Er du same?

— Nei, jeg er ikke same, men det er han, sier Erna og peker på sin statssekretær Anders Eira, i samedrakt.

Det er flaggheising foran Stortinget og markering av samefolkets dag. En flokk skolebarn har stoppet henne på vei ned Løvebakken og ber Erna om autografen.

Hun skriver villig vekk, som en idrettsstjerne på Bislett Games.

Like før har hun holdt tale, sammen med stortingspresidenten og sametingets president. En tale hun fremførte uten å se på manus.

For Erna Solberg har et lite handikap de færreste kjenner til. Hun plages av noe som heter visuelt betinget dysleksi. Det betyr at man har problemer med å lese og tolke det som står. Det har hun slitt med siden skoledagene, og i dag lovpriser hun stavekontrollen på pc-en.

Så, hva vet vi.

Kanskje var det derfor hun giftet seg den 29. februar, og følgelig bare har bryllupsdag hvert fjerde år?

Som i år.