Sokneprest i Årstad og Fridalen, Bjørn Nygaard, forrettet ved bisettelsen i Nykirken.

— Han ble karakterisert som en byfader, en legende, århundrets bergenser, ja de store ordene faller lett når Knut Tjønneland skal minnes. Men han var også en familiens mann, «onkel Koht», som sammen med sin kjære Mia holdt åpent hus for slekten og som holdt kontakten med familien i Viksdalen i Sunnfjord. Knut Tjønneland hadde ikke noen imponerende skikkelse, men han var en stor personlighet, sa Nygaard.

Gjenoppbygging

— Det var først og fremst gjenreisningen og gjenoppbyggingen i byen som ble Tjønnelands store livsoppgave. De nye bydelene som kom til på femtitallet, boligmangelen og tomtemangel var de dominerende sakene i denne tiden. På mange måter var Knut Tjønneland et produkt av gjenreisingen, sa soknepresten.

Han skisserte bildet av gentlemannen Tjønneland som alltid var korrekt kledd, som alltid hadde kalosjer med - også på sydenturer - og en mann som leste mye og hadde store kunnskaper.

Da han ble slått til ridder av St. Olav, bemerket han tørt at «før hang de røverne på korset, nå henger de kors på røverne!» .

I Tjønnelands tid som ordfører fra 1953 til 1959, var det en jevn trafikk av vanlige bergensere til ordførerkontoret; aldri har det vært så mange uteliggere på ordførerkontoret i Bergen som i Tjønnisens tid!

Grusom skjebne!

— Han var flink til å tale, ikke minst fordi han måtte tale i mange anledninger, men de som hadde onkel i familiesammenheng, vet også at han var en god lytter og slett ikke en gammel slektning som tøyset. Da han fikk slag og mistet taleevnen, følte han seg så handikappet som aldri før: «for en grusom skjebne for en bergenser å være fratatt evne til å tale!» sa han. Knut Tjønneland gikk bort- mett av dager og livstrett, sa Nygaard som lyste fred over minnet. Varaordfører Terje Ohnstad hilste fra Bergen kommune og mintes en ordfører som hadde satt dype spor etter seg i byens historie. Tjønneland møtte i bystyret allerede i 1929 og ble ordfører i 1953.

— Knut Tjønneland hadde en enorm kontaktflate, han var kunnskapsrik og utstyrt med en fortellerglede av de sjeldne og førte en ypperlig penn. I den tid han var ordfører var byutviklingen preget av gjenoppbygging og store omreguleringer som Tjønneland arbeidet mye med. På vegne av Bergen kommune må jeg takke for innsatsen, sa Ohnstad.

Fremtid og frihet

Byråd Trond Tystad talte på vegne av Arbeiderpartiet i Bergen:

— Allerede i 1924 ble Knut Tjønneland trukket med på sitt første møte i AUF, da ble han forskrekket over at man drøftet kjøp av ny fane som en sak! Sammen med sine venner i den første gymnasklassen som fikk gå gratis på skole, dannet han en politisk skole som diskuterte fremtiden, friheten, den seksuelle frigjøring og fascismen fremvekst, sa Trond Tystad.

Han trakk opp de skarpe politiske skillelinjer som også gikk gjennom bergenssamfunnet i mellomkrigstiden. Det var klassekamp, fattigdom, husmangel, arbeidsløshet og skarpe motsetninger i den politiske debatten.

Oddrunn Tjønneland talte på vegne av slekten i Sunnfjord og mintes Knut Tjønneland som en familiemann som alltid brakte liv og røre til hjembygden i Viksdalen. Slekten var viktig for Knut og han var drivkraften bak slektsstevner.

Fremtidshåp

I sin tale ved kisten, tok sokneprest Nygaard opp en setning som Knut Tjønneland skrev etter at han kom hjem fra fangenskap i konsentrasjonsleirene i Tyskland: «Et liv som ikke er levd» var Tjønnelands egne ord for de harde årene i fangenskap med død og tortur og håpløshet:

— Men det handler om å leve, å gripe dagen og leve livet mens man har det. Det handler om leve slik at man er forberedt på døden. Det handler om å leve slik at man har håp for fremtiden, for der det ikke er håp, er det heller ikke liv. Knut Tjønneland var på mange måter et barn av gjenreisningen. Mennesket har bygget for mange murer og få for få broer, sa Nygaard.

Cellisten Johann Sebastian Blum spilte, akkompagnert av organist Tor Grønn, tre komposisjoner av Edvard Grieg: Våren, Aases død fra Peer Gynt-suite og Ved Rondane.

Salmen som ble sunget til åpningen var «Kjærlighet fra Gud», før talen var det salmen «Å leva det er å elska» og etter jordpåkastelsen: «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn».

Det var blomsterhilsener fra nær familie, naboer og kranser fra Bergen kommune og Arbeiderpartiet i Bergen.