— At bispedømmet fremdeles strever med å få flere kvinner til å søke, henger nok sammen med at det er en del konservative prester i bispedømmet. Dette skremmer nok noen bort. Bispedømmet må også i større grad synliggjøre oss kvinner som pastorale ledere når vi møtes til store prestesamlinger, sier Åse Kristin Nøkling Aagaard.

Hun er prest i Domkirken i Bergen og engasjert i nettverket for kvinneprester i bispedømmet.

Oslo og Nidaros best

I dag er hver fjerde prest i den norske kirke en kvinne. Høyest kvinneandel har Oslo og Nidaros bispedømmer. Der er nesten to av fem prester kvinner. I de tre vestlandsbispedømmenene Stavanger, Bjørgvin og Møre er bare 14 prosent av presteskapet kvinner.

Det er også langt mellom kvinnelige mellomledere i kirken. I Bjørgvin er det bare en kvinne blant 13 proster.

For å få en lettere arbeidshverdag, styrke samholdet, og kunne tale med en kraftigere stemme, tok en gruppe kvinnelige prester i Bjørgvin i fjor initiativ til å danne et eget nettverk.

  • Vi kvinner trenger mer makt innad i kirken, sier Mari Saltkjel, soknepresten i Hornindal som ledet initiativet.

Hun peker på at det fremdeles er legitimt å være imot kvinnelige prester i den norske kirken. Dermed forblir også kvinnelige prester en minoritet som blir diskriminert.

  • Alle minoriteter trenger beskyttelse, også vi kvinnelige prester.

Saltkjel understreker at verken hun eller andre kvinnelige prester har opplevd å bli motarbeidet av alminnelige kirkegjengere. De møtes også med velvilje fra biskopen og ledelsen i bispedømme sin side.

— Det er organisasjonene, altså arbeidsgivers vilje til å legitimere diskriminering mot kvinner i prestetjenesten som er problemet, sier Saltkjel.

Vanskeligere i byen

Også Åse Kristin Nøkling Aagaard legger vekt på dette:

  • Før jeg ble prest i Domkirken var jeg sokneprest i Aurland i Indre Sogn prosti. Der følte jeg meg aldri underlegen som kvinnelig prest, selv om det også der var motstandere av kvinnelige prester. Forskjellen er at motstanden her i Bergen er mer tydelig og nærmere inn på kirkehverdagen enn den var som eneprest i Aurland.

Kvinnenettverket har til nå møttes to til tre ganger i halvåret. Onsdag denne uken var siste møtedag. Da sto retorikk og formidling på kvinneprestenes agenda.

En sterkere stemme

  • Vi opplever at kirkehverdagen vår blir lettere når vi kvinneprester har fått et eget forum.
  • I nettverket møter vi kolleger med samme ståsted. Vi får være oss selv. Vi kommer ikke sammen fordi vi er likesinnede teologisk, men fordi vi ønsker å være en viktig stemme inn i menighetene i Bjørgvin, sier Aagaard.

Hun håper at nettverket også skal bidra til at flere nyutdannede kvinneprester søker seg til Bjørgvin.

  • Vi vil gjøre det vi kan for at de skal bli trygge og sterke som prester, sier hun.

Hvorfor er det så få kvinnelige prester i Bjørgvin? Si din mening i kommentarfeltet nedenfor.