ORDFØRER Ole Lysø i Austrheim kommune er fortvilet. «Hvordan i all verden skal vi nå frem?», spør han.

Det ligger noe desperat i dette spørsmålet, og det er dypt forståelig at han spør på den måten. Kommunen har mistet tre ungdommer de siste fem årene, og dødsfallene berører sterkt. Sorgen og fortvilelsen blir ekstra spesiell i slike tilfeller, fordi det finnes absolutt ingen garanti for at det ikke vil skje igjen.

Problemet med ungdomsulykkene er at det ikke finnes noen enkel løsning. Forskning sier oss en hel del om ungdoms modenhet, motorikk, evne til å bearbeide inntrykk og formaninger, og evne til å tenke konsekvens. Likevel lar ikke ungdoms livsfarlige oppførsel bak rattet seg berøre av rasjonelle forklaringsmodeller. Det er inderlig frustrerende. Men for å gripe det tilsynelatende uhåndgripelige, kan det være nyttig for alle voksne å ta en runde i egen hukommelse.

DA MINE KAMERATER og jeg tok lappen, kom den som en ekstremt etterlengtet frihetsgave. Det var som om navlestrengen ble klippet for andre gang. Vi fikk egne vinger (eller som regel fatter'ns Opel Kadett), og vi kunne fly fritt, uhemmet og så lenge bensinpengene rakk. Bort fra åk og autoriteter og klamme innetider og alle fysiske og mentale begrensninger.

Og det var i det øyeblikket av total frihetsrus vi var absolutt farligst for oss selv og alle som tilfeldigvis måtte befinne seg i nærheten. I ettertid er det nifst å tenke på at denne følelsen opphevet alle rasjonelle tanker om egne ferdigheter eller konsekvenser av generell grisekjøring.

Men vi har vært der, de fleste av oss som har vokst opp på små steder, klemt mellom fjord og fjell og voksenverdenens hule autoritet, stinn i hormoner og verre ting.

DET ER NÅR vi går utenfor statistikk og forskning det blir vanskelig. Hva har endret seg siden den gang? Ulykkestallene generelt har gått nedover, mens ungdomsulykkene er statistikkens gjenstridige stebarn.

Det vi vet, er at de fleste av oss har gått fra et kollektivistisk samfunnssyn til en mer individualistisk livsinnstilling. Fra traurig, sidrompet og urnorsk systemtenkning, til velstand, fri flyt og «økt livskvalitet» for alle. Ut av åket, gi litt faen, vis verden hvem du er. Hele nasjonen har vært på kræsjkurs i personlig utvikling.

DETTE ER SPEKULATIVE tanker så det holder. Men det er vanskelig å fri seg fra ideen om at alt det vi på voksenplaneten fôrer våre unge med, har en virkning. Alt fra politiske paroler og glossy bilreklame, til enetaler ved middagsbordet. Får guttungen høre at selve universet roterer rundt podens hode, har det kanskje en spesiell effekt når han setter seg bak rattet.

Mottoet da vi tok lappen var: «Fartsgrenser er til for å brytes». I dette lå det at alle grenser var til for å brytes, fordi mobilitet er makten til å oppheve sperrer. Å kjøre bil er å oppheve tyngdekraft. Det er utrolig at det gikk så bra som det gikk.

Ordfører Ole Lysøs spørsmål er ekstremt vanskelig. Det finnes skuffende få konkrete svar. Men kanskje det kan hjelpe litt å reflektere over hvordan mentalitet skapes?

**Les også:

Den egentlige ekstremsporten**

Innspill og meninger? Bruk kommentarfeltet.