En lokal gruppe i Drøbak har gjennom flere år lett etter seks graver på Håøya, som er den største øyen i Oslofjorden. Her ble seks mann skutt og begravd i november 1941. De hadde vært med på å kapre Kjøde-rederiets isbryter «Isbjørn» på Svalbard i mai samme år. Dette var gruvearbeidere som ville rømme til England for å slåss. Men de ble angitt, tatt, torturert og skutt. Så skulle de bli glemt.

Ville kjempe

Da tyskerne tok Norge våren 1940 ble ikke Svalbard besatt. Kulldriften fortsatte i regi av Store Norske Spitsbergen Kullkompani, med Hilmar Reksten som største eier og styreformann. Jacob Kjødes rederi eide båtene som gikk til fastlandet med kull hele sommerhalvåret.

Blant gruvearbeiderne vokste viljen til å rømme Svalbard. Guttene ville komme seg sørover til Island eller England, for å slutte seg til norske styrker der. De ville slåss for fedrelandet, ikke bryte kull for tyskerne. Løsningen ble å kapre den gamle isbryteren «Isbjørn» av Bergen. Den brukte Kjøde til å bryte råk og åpne led for de større båtene.

Maktkamp i rom sjø

Ute i Norskehavet sluttet flere av mannskapet seg til kaprerne fra gruvene. Offiserene ble overmannet, og plassert i en vennligsinnet arrest om bord.

Så startet problemene, og maktkampen mellom kaprere og offiserer. «Isbjørn» tok inn vann, kaprerne hadde ikke sjøkart til å styre etter, de begynte å krangle innbyrdes.

Til slutt ga de opp. De overlot skuten til kaptein Svendsen og hans offiserer. Svendsen meldte straks fra til sysselmann Marlow på Svalbard om det som hadde skjedd. Han varslet igjen norske myndigheter, det vil si tyskerne i Tromsø. En båt ble sendt til Bjørnøya for å ta de 13 fangene om bord, og føre dem i Gestapos varetekt. Spillet var slutt, døden ventet.

OVERLEVDE: Gruvearbeider Sigfred Simonsen Løtvedt fra Bergen var 20 år da han deltok i kapringen. Han unngikk dødsstraff, men ble ødelagt for livet av tyskerne.
BILDE FRA BOKEN «Kapringen»

Dødsstraff ved skytingHøyesterettsadvokat Erik Martens fra Bergen fikk i oppdrag å forsvare kaprerne i den rettssaken som fulgte, først i Tromsø, senere i Oslo. På tiltalebenken satt et bysbarn av Martens, den 20 år gamle Sigfred Simonsen Løtvedt. Han hadde jobbet i gruvene til Hilmar Reksten, og ville nå til England for å krige. Løtvedt unngikk dødsstraff, men han fikk ødelagt helsen for resten av livet under fangenskap i tyske konsentrasjonsleire.

Seks av hans kamerater fikk ikke oppleve freden. De ble ført i en båt til Håøya, like nord for Oscarsborg, en novembermorgen 1941. Der ble de skutt og begravd, men ingen vet nøyaktig hvor. For her slutter alle spor.

Hilmar Rekstens eventyr

Den oppadstigende skipsreder Hilmar Reksten fra Bergen hadde store interesser for Svalbard. Han hadde investert mye penger i Store Norske. Men han uttrykte også stor sympati for folkene der oppe, både de i gruvene og de som seilte. Reksten hadde 800 mann på lønningslisten.

Etter at britene på egen hånd hadde evakuert Svalbard, og satt fyr på gruvene for å hindre at tyskerne fikk tak i kullet, satte Reksten seg i bevegelse.

Han hadde nære kontakter til regjeringen i London, og han fikk trumfet gjennom sin sak: Norge burde sende en styrke tilbake til Svalbard, for å ta kontroll over øygruppen igjen. Ikke minst var det viktig å berge gruvene og kullet, mente han.

Regjeringen nølte, og da Winston Churchill ble bedt om hjelp, gryntet den britiske statsministeren:

— Damn the pits. It's a war going on.

SATTE SPOR: Fremdeles er det spor etter Hilmar Reksten på Svalbard. Denne gaten har fått navn etter rederen fra Bergen.
KJERSTI KVILE

Tragisk slutt

To båter og 82 mann dro mot Svalbard sent i april 1942. Den ene båten var «Isbjørn», for anledningen forfremmet til norsk orlogsfartøy. Men tyskerne var alt på plass. Tyske fly gikk til nådeløst angrep på de små norske skutene som lå hjelpeløse i råken i Isfjorden.

Resultatet ble tragisk. 14 mann døde, «Isbjørn» fikk en fulltreffer midtskips, brakk i to, og gikk ned på få sekunder. De overlevende tok seg inn til den russiske gruvebyen Barentsburg, og ble senere hentet av britiske krigsskip.

Og der endte historien om isbryteren fra Bergen.

Reksten igjen

Hilmar Reksten fortsatte sin interesse for Svalbard i 30 år til. Han var den største private aksjonæren i Store Norske til staten tok over hele selskapet i 1975, til en betydelig overpris.

Alt før krigen var slutt, tok han seg tilbake til Svalbard igjen. Om bord i en britisk krysser, i norsk majors uniform, deltok han i Operation Gearbox. De skulle dokumentere skadene på anleggene, både i Longyearbyen og Kings Bay.

I mange år etter krigen kjempet Hilmar Reksten for at britene skulle betale erstatning for skadene de hadde påført Store Norskes anlegg under evakueringen i 1941. De handlet uten at den norske regjeringen var informert.

Senere var det myndighetene som skulle jage Reksten, for hans skjulte og store verdier.

Kilder: Stortinget.no, Helge Simonsen: Kapringen, Monica Kristensen: King Bay-saken.