Dette er historien om en uvanlig familie. Om en far og en sønn som valgte den andre siden i oppgjøret om Norges frihet i 1940-45. Som de fleste andre måtte de sone for sine valg. Og som de fleste andre i NS — de angret ingenting.

Den 24. mai 1945 ble Vidkunn Nitter Schreiner (51) arrestert på sin bopel i Bergen. Fra januar 1942 til 8. mai hadde han vært sjefredaktør i Bergens Tidende, innsatt av tyskerne. Nå var han fornærmet.

— Kommer dere først nå?? Hvorfor er alle de andre NS-folkene arrestert, mens jeg har gått og ventet på dere?

Allerede den 9. mai var sønnen Kjell Blich Schreiner (22) arrestert i Florø og ført til Bergen. Han var da ungdomsleder for Hirden i Sogn og Fjordane.

Nå møttes far og sønn bak piggtrådgjerdene på Espeland, i fangeleiren tyskerne hadde bygget i en trang dal ved foten av Gullfjellet.

Det ble starten på et kjærlig samvær, filosofisk ført i pennen av far, på dopapir. Og deretter smuglet ut av leiren.

Bergens Tidende sitter med hele brevbunken. Det er en besynderlig lesning.

Espeland, august 1945

«Jeg skriver mine do-brev i de korte stunder jeg kan nappe. Noen linjer midt på natten, mens de andre snorker o m kring meg. Eller jeg skriver oppe i heia, mens vaktene halvsover på knausen, med riflen i halvspenn. Derfor må det bli noe staccato i formen. Og nu går jeg snart lens for klosett-papir også.»

Dette brevet fra Vidkunn Schreiner er dagsatt 18. august. Den gamle NS-redaktøren skriver til sin kone Gunvor Blich (som er hans kusine). Hun og resten av familien flyttet til slektsgården i Dale i Sunnfjord da far og sønn ble arrestert. Schreiner er gjennom hele sin fangetid opptatt av hvordan de skal klare seg. Han anbefaler sin kjære Gunvor å starte et lite hønseri.

«Det skal lønne seg,» skriver han.

På slutten av brevet har også «Kjellemann» føyet til noen linjer:

«Alle her på Espeland er glødende NS. Alt kan de ta fra oss, men ikke vår idé, vår tro og vår selvstolthet... En dag vil det norske folket våkne.»

Espeland, oktober 1945

24. oktober, den dagen Quisling ble skutt, skriver Vidkunn Schreiner dette i sitt brev til venner utenfor:

«Så er da Quisling borte! Meldingen ble mottatt med verdig alvor. Det var helt stille på appellen i dag. Får de nu tappet litt blod av ministrene også, så blir de vel snart tilfredsstilt.» Et halvt år tidligere, mens han fortsatt var BT-redaktør, var imidlertid Schreiner svært kritisk til den norske føreren. I et brev til Pressedirektoratet viser han stor forakt for Quislings svakhet overfor tyskerne. Hadde ikke krigen straks vært over, ville Schreiner neppe fått bli i sin stilling.

Men han beretter også helt dagligdagse ting om livet i leiren. Ikke minst om maten.

«Noen rister brødskiver på ovnen, etter å ha dynket dem i tran (!) . Det lukter s a tansk og protestene smeller, mens andre reiser seg til forsvar. Etter våre red u certe smaksbegreper smaker ristet transkiver nesten som smultringer.» Senere får de det bedre i Espelandsleiren, da drysser de sukker på transkivene.

Postbudet fra Gullfjellet

Landssvikerne var underlagt streng sensur. Både utgående og inngående post ble lest, og ofte bevisst forsinket.

Men Vidkunn Schreiner visste råd. For ham gikk det sport i å lure sensuren.

Han hadde en god venn i den såkalte Gullfjellskongen, Anton Berge - som ikke var medlem i NS. Han satt derimot i bystyret for Høire før krigen.

Berge var en pioner i fjell- og redningstjenesten i Bergens-området. Det var han som fikk reist Redningshytten på Gullfjellet, blant mye annet.

På sine vandringer mellom Haukeland stasjon og Gullfjellet passerte Anton Berge myrene der landssvikerne skar torv og gjorde annet gagns arbeid.

På et avtalt sted hadde Schreiner gjemt sine brev, og Berge plukket dem opp. Han brakte de strengt hemmelige notatene med til Bergen og fikk dem postlagt eller videresendt på annen måte.

Berge fikk også invitere fanger på besøk i Redningshytten, selvsagt under streng bevoktning. Da hadde han gjerne sørget for at deres pårørende tilfeldigvis kom innom ...

Ved juletider kjøpte han også boller og andre godsaker som han fikk levere til fangene i leiren.

Jul og hat, desember 1945

Det går tett med brev fra Espelandsleiren til venner og kjente i ukene før jul i 1945. Den 10. desember fyller Vidkunn Schreiner 51 år. Nøkternt noterer han at det ikke ble noen markering.

Han forteller også med humor at han måtte ofre en side i Bibelen for å bruke til sigarettpapir.

«Men jeg viste alt mulig hensyn, så jeg tok et blad av Jobs bok. Jeg synes på en måte vi er lidelsesfeller» Kjell bruker langt sterke ord i sitt brev til mamma i Dale.

«...I forfjor lå jeg ved Leningrad i 40 grader kulde, og led vondt. I år er jeg på Espeland, og har det bra, likevel ville jeg heller vært ved fronten. (...) Der var vi soldater, vi respekterte dem på andre s i den, og de (russerne) respekterte oss ... Denne julen er jeg et menneske, og m i ne motstandere der utenfor er også me n nesker. Ingen av oss respekterer hve r andre, og dessverre tror jeg hatet hos begge parter er for sterkt til at juleeva n geliet vil gli inn i dets sted. De varmeste jule og nyttårsønsker Kjellegutt.»

Hønefoss, januar 2004

Kjell Blich Schreiner (80) er fortsatt like fast i sin holdning. Den gamle krigeren redigerer ennå den seiglivete partiavisen Folk og Land, selv om det nå går mot siste nummer.

Det er han som har gitt Bergens Tidende tilgang til den betydelige korrespondansen fra ham selv, men særlig fra hans far.

— Far ble fint behandlet, han hadde gode venner både innenfor og utenfor leiren. Da han slapp ut etter endt soning, fikk han god hjelp av gamle kjente i pressen. Han livnærte seg som skribent i flere aviser, som Varden i Skien, Adresseavisen i Trondheim og Farmand i Oslo.

— Men han kunne vel ikke bruke sitt eget navn?

— Nei, han kalte seg Frank Rennord. Jeg tror ikke det var mange som visste hvem det var, humrer Kjell. Han bor i dag sammen med sin sønn og svigerdatter i Hønefoss sentrum, etter at han ble enkemann for noen år siden.

Også Kjell klarte seg bra etter krig og soning. Da han slapp ut i 1949, fikk han diverse småjobber i Bergen, før han tok steget mot stjernene: Han ble restaurantsjef på Stjernesalen, byens ypperste in-sted på 50-tallet.

— Det var en fin tid. Jeg lengter sterk tilbake til Bergen.

På fru Trotskijs fang

Sommeren 1936, i skjærgården utenfor Kristiansand, skjer et underlig møte.

Redaktør Vidkunn Schreiner i den liberal-konservative avisen Christansands Tidende er på fisketur med sønnen Kjell. Brått blir de vâr et fargerikt selskap som har gjort strandhogg på en holme.

Det er et knippe kjente norske kommunister, med en sjelden gjest: Leo Trotskij, Stalins landsforviste hovedfiende. Han var kommet til Norge året før, ble utvist senere og fem år etter slått i hjel med øks av Stalins agenter i Mexico by.

Redaktøren går i land og får en prat med selskapet. Det varer lenge, og den lille Kjell finner trøst på fru Natalia Trotskijs fang.

Vidkunn Schreiner lager selvsagt en sak av intervjuet med Trotskij, det er jo en slags verdenshistorie. Intervjuet blir solgt til utenlandske byråer, og Schreiner tjener en pen slump penger for sitt scoop.

— For dem kjøpte vi billetter til en Tysklands-reise. I Tyskland fikk vi oppleve Adolf Hitler tale. Det var stort, sier Kjell Blich Schreiner.

Senere ble Vidkunn Schreiner redaktør i Vestlandske Tidende i Arendal, før han ble hentet til Bergen i 1942. Dale i Sunnfjord, juni 1981

Selv om han var født i Moss, følte han seg som vestlending hele sitt liv, som en del av Nitter-slekten i Sunnfjord.

Da han døde den 19. juni 1981, 86 år gammel, ble Vidkunn Schreiner etter eget ønske gravlagt ved Dale kirke. Ti år senere fikk også fru Gunvor sitt siste hvilested i samme grav.

Da han hadde sonet sin straff, satte han kurs for Sauda. Her var hans gamle venn Harald Blegen sjef på smelteverket, og Schreiner ble ansatt som bibliotekar i administrasjonen. Han var den første bibliotekaren på smelteverket, og får gode attester for jobben han gjorde der. Han bodde i Sauda til sist på syttitallet.

Like til det siste var han aktiv med sin penn, i kamp for å renvaske sine og de andre i NS sine handlinger. I et brev til den daværende redaktør i Folk og Land, skriver han i februar 1978:

«Intet som skrives fra vår kant vil ha noen som helst gjennomslagskraft før vår motstandsgenerasjon er borte - og vi selv med den. Men vi må ha gitt dem den ammunisjon de vil trenge. Den får de.»

FAREN: Vidkunn Nitter Schreiner ble innsatt som NS-redaktør i Bergens Tidende i januar 1942. For sine gjerninger ble han dømt til seks års fengsel og sonet tre år, hovedsakelig i Espelandsleiren, senere på Voss.
SØNNEN: Kjell Blich Schreiner (80) var frontkjemper og Hird-leder, Han ble dømt til fire års fengsel og sonet delvis sammen med sin far på Espeland. I dag er han redaktør av den gamle NS-avisen Folk og Land som snart kommer ut med sitt siste nummer.<br/>Foto: HÅVARD BJELLAND