— Det har vært et mareritt hele livet, men det er utrolig hva man klarer å komme seg igjennom, forteller Otto Henning Ingebrigtsen.

Denne uken vant han fram i Gulating lagmannsrett og kan dermed få rett til krigspensjon etter den dramatiske bombingen av Laksevåg i 1944. I alt fire Holen-elever stevnet staten etter at rikstrygdeverket gav dem avslag på søknaden. Nå har alle fått medhold i 25 prosent pensjon.

— Pengene betyr ikke så mye. Det viktigste er at vi blir trodd, sier Ingebrigtsen.

Bergens Tidende treffer de fire pensjonistene hjemme hos Ragnhild Brattetveit i Øvre Holen. Nærmest hele Laksevåg kan ses fra stuevinduene. Her opplevde Holen-elevene sitt livs mareritt, et traume som etter 60 år fremdeles plager dem. En av dem har så store psykiske problemer at hun ikke orker å stå fram med navn i avisen.

«Nå er vi snart i himmelen»

Otto Henning Ingebrigtsen var bare syv år og hadde nettopp begynt på skolen da bombene falt, midt i en kristendomstime.

— Det kom et forferdelig drønn og lyset forsvant. Det var støv overalt og jeg følte det som om jeg skulle bli kvalt. Alt var svart og mørkt, forteller han.

Alle trengte på for å komme ut, men både lærere og elever var sperret inne på skolen. Flere av skolekameratene ble levende begravd i den sammenraste murbygningen. Først etter en time ble Ingebrigtsen hjulpet ut av et vindu. Av en voksen fikk han beskjed om å ikke gå hjem til foreldrene «for der var alle døde».

Ragnhild Brattetveit og Alma Fossedal gikk i fjerde klasse og opplevde også infernoet i skolekjelleren.

— Alle prøvde å kjempe seg fram til lærerne. De ble helt oppklort i ansiktet. Jeg husker at frøken bad Fadervår og sa at nå er vi snart i himmelen. Så ble alt svart, forteller Brattetveit.

Livredd mørket

Da krigen var over fikk barna beskjed om at de ikke skulle snakke om det som hadde skjedd. Landet skulle bygges og det vonde glemmes.

— Foreldrene våre var så glade for at krigen var over. De ville ikke bli minnet på det som hadde skjedd, sier Alma Fossedal.

Men Holen-elevene klarte ikke å legge den grufulle oktoberdagen bak seg. Hver på sin kant strevde de med angst, panikk og mareritt.

— Jeg drømmer stadig at jeg går og går uten å komme fram. Jeg vil ut, men klarer det ikke. Så våkner jeg dyvåt av svette og må kaste opp, forteller Ragnhild Brattetveit.

Hun er fremdeles livredd lukkede rom, heis og mørke.

Tidde i 50 år

Først under femtiårsmarkeringen i 1994 lettet elevene på sløret for første gang.. En tidligere klassevenninne fortalte at hun hadde fått krigspensjon og elevene begynte å snakke om hvordan de hadde hatt det.

— Vi visste ikke at krigen kunne virke på den måten. Nå er det så mye snakk om krisehjelp i forferdelige situasjoner. Vi trodde lenge at vi var helt alene om angsten, sier Brattetveit.

Både hun og de andre er klare på at kampen om krigspensjon ikke bare handler om dem selv.

— Vi gjør dette for at andre skal få den samme muligheten og for at historien ikke skal bli glemt, sier Brattetveit.

Knut Strand