Ved stuevinduet i stupbratte Bruskedalsreset har Annette Mattsson funnet sitt skrivested. Skrivesfæren er tydelig avgrenset med potteplanter. I vinduet står en Madonna-figur. Hun jaktet på en slik i Italia, men fant den på hjemlige Plantasjen. Skriveblokker ligger side om side med små barnesmykker. Fra veggen skuer Edvard Munch ned på forfatteren.

Det er fire år siden romanen «Jeg ventet på deg» kom. Forfatteren legger ikke skjul på at hun har slitt med skrivesperre. Men nå har det løsnet. Hun har funnet sin plass ved vinduet, og et romanprosjekt har begynt å ta form.

– Jeg liker å sitte her, høyt oppe, med utsikt mot en fantastisk himmel og legge merke til alle lysskiftningene, sier forfatteren.

Langt der nede suser bilene gjennom Glasskartunnelen, over tunnelen klynger eneboliger seg sammen. Men ser du rett frem, ser du fjell og natur. Disse omgivelsene siver inn i Mattssons neste bok. Den tar for seg et mor-datter-forhold, og huset i boken ligner rekkehuset i Bruskedalsreset.

En dose espresso

I 1928 skrev Virginia Woolf essayet «Et eget rom» som omhandler kvinnelige kunstnere og behovet for et eget rom, fysisk som økonomisk, for å kunne skape kunst. For Mattssons del er skrivingen lagt til dagen. Barna er sendt på skolen, en dose espresso markerer starten på skrivingen.

– Disiplin, faste rutiner og trygghet er viktig, fastslår forfatteren.

Derfor skriver hun alltid hjemme.

– En gang lånte jeg kollega Einar Risas hus på Jæren. Et kjempeflott hus, men jeg ble bare redd av å være der.

Den som skriver, vet at arbeidet er ensomt og fullt av motstand. Mattsson sier det er en utfordring å finne konsentrasjon og ro. Men hun tenker også på skrivingen som noe mystisk. Som om historiene finnes et sted. Mikroskopiske engler i vinduskarmen og en bunke tarotkort minner henne på litteraturens dunkle side.

– Når man endelig begynner, er man kanskje på topp, så skriver man seg tom og blir kraftløs og deppa.

For Mattsson henger skriving og bevegelse sammen. Hun jogger Stoltzekleiven og Rollandsfjellet når teksten preges av stillstand.

– Da kommer tankene på gli, og jeg finner nye ting, blikket klarner, sier Mattsson.

Hun liker å bli innhentet av virkeligheten, av barn som krever oppmerksomhet, av sosialt liv og forfattermiljø i byen. Derfor er hun også primus motor for litteraturkonseptet «Divandialoger» på Café Opera.

– Jeg er veldig sosial og blir fort rastløs. Man skal jo rapportere fra en virkelighet, ikke være navlebeskuende, sier hun om den nødvendige kontakten med omverdenen. Tekstene hennes er mindre monologiske og mer «sosiale» nå.

Skrivingens utfordringer

Mattsson debuterte med novellesamlingen «Fotografiet» da hun var 37 år gammel. Siden har hun valgt en nokså usikker økonomisk tilværelse.

– Det er så tilfredsstillende når man først får til skrivingen og kommer i dialog med dypere sider av mellommenneskelige forhold. Skriving åpner blikket innover og utover. Slikt trigger nysgjerrigheten, også i det virkelige livet, sier hun.

Mattsson er en forfatter som henter landskapet inn i bøkene sine. Tidligere var det bygårder og leiligheter, fra Møhlenpris og Stavanger. Nå er det rekkehuset i Åsane og de værharde omgivelsene. Mattsson har aldri sittet så tett på værlaget. Men hun prøver å la være å skrive inn naboene.

Langs bokhyllen i rekkehuset står moderne klassikere side om side med boken «Sprutbrekning hos spedbarn». Stopper skrivingen helt opp, tyr hun til musikk eller forfatterkolleger som Liv Køltzow.

– Men jeg vil ikke skue til andre, jeg vil finne min egen språklige rytme.

UTSIKT: Hver eneste dag sitter Annette Mattsson ved skrivebordet omgitt av grønne planter og med blikket mot datamaskinen og Rollandsfjellet. Konsentrasjon og ro må til for at en ny roman skal bli til.
Valde, Vegar
TIL FJELLS: Annette Mattsson legger turen mot Rollandsfjellet eller Stoltzekleiven når forfatterarbeidet går trått.
Valde, Vegar
KOFFEIN OG LØPING: Kaffekoppen er skrivehverdagens faste rekvisitt.
Valde, Vegar