«Farvel da, mine kjære. Vi ligger nu i et forrykende storm utenfor den skodske kyst».

Slik begynner brevet som Marie Fagerthun fant sist torsdag. Hun jobber på Møllendal gjenbruksstasjon, og drev og ryddet i haugen med farlig avfall.

Der, midt blant malingsbokser og annet rask, lå en flaske med noe inni. Flasken hørte ikke hjemme der, og Marie Fagerthun la den derfor i lommen.

I utgangspunktet skulle hun bare legge flasken der den skulle være, men hun så at det var noe spesielt med den.

— Det var en klar flaske med kork, og en konvolutt lå inni. Det var tydelig at den var uåpnet, sier Fagerthun.

Siste hilsen

Det lå en hyssing rundt brevet. Konvolutten var markert med navn på mottaker, adresse og følgende medskrift: «My last greetings» og «please forward».

Først trodde Marie Fagerthun og kollegene at det bare var tull. Så begynte de å diskutere om det likevel ikke var sånn at en sjømann kan ha skrevet sine siste ord til sine kjære, puttet dem i en flaske i håp om at det skulle nå frem.

  • Man får nesten litt frysninger. Midt i halloween, og greier, sier kollega Peter Skjæråsen.

«Den siste farvel fra Far»

«Vi overlever ikke denne natten. I dag er det søndag».

For en amatør ser brevet ut til å være gammelt. Det har vært fuktig og er sprukket opp i noen kanter. Dersom det virkelig er gammelt, har det holdt seg godt.

Brevet er skrevet med sirlig skrift i starten, før skriften blir større og mer rotete. Det kan tyde på at mannen fikk hastverk før flasken ble sendt på sjøen.

Men hvordan flaskeposten har havnet på Møllendal, og hvem som har levert den der, blant annet boss, vet verken Marie Fagerthun eller kollega Peter Skjæråsen. Derfor kontaktet de Bergens Tidende. Kanskje det sitter noen slektninger fra avsenderen, og ikke aner at han sendte dem et siste farvel.

  • Vi har diskutert når dette kan ha vært. Kanskje det var en fiskebåt, og en bestefar eller oldefar som ingen hørte fra, undres de.

Elfrida

Brevet er ikke datert, men både språket som er brukt, og skriften kan kanskje tilsi at det er femti-seksti år gammelt. Den eneste grunnen som oppgis til at han tror de ikke overlever, er at det er en «forrykende storm».

Han som skriver, heter muligens Anton, og mottakeren er Elfrida. Hun kalles også «kjære Frida».

Brevet avsluttes slik:

«Ja farvel, da, alle mine kjære. Jeg er ikke redd for meg selv, men den sorg dere får».

Signaturen er ikke lett å tyde, men det kan være «din Anton».

  • Vet du hvem som kan ha sendt brevet? Tips oss! Kommentarer? Vennligst bruk feltet under!