August 2005, Kvinneklinikken på Haukeland. Anne Berit Hodne har akkurat født sitt andre barn, men hun og mannen Håkon Hageberg vet ennå ikke om de er blitt foreldre.

Den lille gutten puster ikke. Han er blå, og uten puls. Noe har gått galt. En legetabbe fører til at Mikal er uten oksygen litt for lenge. Han får en alvorlig hjerneskade, og etter hvert diagnosen cerebral parese.

— Det tok mange timer før vi visste om han ville overleve, og syv måneder før han fikk CP-diagnosen. Men vi skjønte jo ganske raskt at noe var galt, sier Håkon Hageberg i dag, snart syv år etter marerittnatten på Kvinneklinikken.

Mikal Hodne Hageberg (6) skulle ha vært forløst ved keisersnitt, har Pasientskadenemnda tidligere konkludert. Da kunne han ha vært frisk i dag.

Trenger hjelp til alt

Denne uken fikk Mikal endelig medhold i lagmannsretten. Han er blitt tilkjent 9,1 millioner kroner i erstatning fra staten. Den nest høyeste utbetalingen i sitt slag, og noe som gir familien en økonomisk trygghet. Men det har kostet, og de vet ikke om dommen ankes.

Sakkyndige har erklært seksåringen 100 prosent medisinsk invalid.

— Han trenger hjelp til absolutt alt. Hjelp til å kle på seg, til å spise, leke og hjelp til å gjøre lekser. Vi må være i nærheten absolutt hele tiden, sier mor Anne Berit Hodne.- Vi fant ut her om dagen at vi har hatt én natt helt uten barn siden Mikal ble født, sier far.

Lettelse er snarere et mer dekkende begrep for hvordan de reagerer på dommen i lagmannsretten.

— Det har vært tøft å gå gjennom en rettssak og få fremtiden blåst opp og svartmalt, og kanskje ekstra tøft fordi vi vet at de tjenestene som dommen legger til grunn på ingen måte er noen selvfølge at Mikal får tildelt. Det vet alle som er avhengige av tjenester fra Bergen kommune.

Kamp mot byråkratiet

Parallelt med kampen mot staten, har nemlig familien også måttet kjempe mange små kamper med andre grener i det offentlige. Det har vært utmattende, forteller Håkon Hageberg.

— Samtidig må vi få presisere at vi har møtt mange strålende enkeltpersoner, både i kommunal og privat regi. Barnehageårene og skolestarten har vært flott, og tilbudet ved Barnas fysioterapisenter har vært uvurderlig.

— Systemet er sårbart og personavhengig. Det er mange kamper som skal kjempes mot offentlige etater og forvaltning. Vi må velge våre kamper med omhu. Vi makter ikke å ta alle. Derfor er det med usikkerhet vi går fremtiden i møte, sier han.

De brukte tid på å bestemme seg før de sa ja til å stille opp i avisen, men de sa ja for å fortelle andre i tilsvarende situasjon at det nytter å stå på.

— Vi vet at av alle kjempende foreldre i Bergen kommune, er vi privilegerte som har en gutt som har fått tilkjent erstatning. Dette gir Mikal og oss et annet utgangspunkt enn mange andre. Men mange av utfordringene i hverdagen er nok like for oss som har barn med funksjonshemning, enten skaden er medfødt eller forårsaket av feilbehandling, sier foreldrene.

- Kan ikke være bitre

I det nye, tilrettelagte huset på Skjold sitter det en snart syv år gammel gutt. Gutten med det store smilet vil ut. Pappa Håkon hjelper ham opp i gåstolen som gjør det mulig for Mikal å bevege seg effektivt. Han har gjort store fremskritt. Før krabbet han rundt på gulvet når han skulle forflytte seg. Nå klarer han å gå 117 skritt uten hjelpemidler.

Selv om skaden gjør det vanskelig å snakke, er han oppvakt, blant de flinkeste førsteklassingene, ifølge læreren som vitnet i den siste rettssaken.

Han beskrives videre som ivrig, flink og nøyaktig i skolearbeidet, og det er ingen tegn til lærevansker.

Til tross for at seksåringen er ett hundre prosent til stede mentalt og kognitivt, vil han alltid være annerledes enn de andre barna.

— Det tar tid å venne seg til tanken på at du har et funksjonshemmet barn. Og jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å slutte å sammenligne ham med andre, friske barn.

De forsøker å legge marerittnatten fra 2005 bak seg, og føler de har klart det. Likevel legger de ikke skjul på at det har vært vanskelig.

- Har dere aldri vært bitre?

— Både Mikal og vi har våre tunge dager. Men vi kan ikke gå rundt og være bitre på grunn av det som skjedde under fødselen. Mikal trenger ikke et nytt handikap i bitre foreldre, sier Anne Berit.

— Når han er 18 år, skal vi kunne se gutten i øynene og si at vi har gjort det vi kunne, sier Håkon Hageberg.

bt.no har vært i kontakt med Pasientskadenemnda. Juristen som førte saken i retten, var bortreist og ikke tilgjengelig for kommentar. Det er dermed uvisst om dommen blir anket.

Norsk Pasientskadeerstatning opplyser at erstatningssummen som er utbetalt til Mikal, er en av de høyeste som har vært gitt i saker som gjelder fødselsskadeerstatning.

NYFØDT: Mikal Hogne Hageberg like etter fødselen i august 2005.
PRIVAT