Klokken er rundt tolv på dagen 9. juni, og utenfor Haukeland Universitetssykehus står Esther Kvalem i pyjamas. Timer tidligere har hun og yngstesønnen løpt ut av det overtente barndomshjemmet hennes på Midtun. Nå er hun og sønnene Theodor (15) og Didrik (17) hjemløse. Hun aner ikke hvordan hun skal finne et sted å bo, hva hun skal kle på seg når hun får skiftet ut av nattklærne eller hvordan den lille familien skal klare seg fremover. I kaoset har hun svart nei da hun ble tilbudt krisehjelp. Om det var på sykehuset eller på legevakten tilbudet kom, er hun ikke sikker på. Siden hører hun ingenting.

Ubalanse

— De burde ikke ha spurt på den måten. Når man er midt i en krise klarer man ikke å ta stilling til om man trenger hjelp eller ikke, sier Kvalem.

Tre uker har gått siden hun satte seg gråtende ned på gulvet på Lagunen på branndagen, fordi hun ikke fant igjen akkurat de klærne hun hadde mistet. Nå sitter hun og sønnene i en nesten tom stue, kledd i gaver fra venner og bekjente. De har leid et hus i samme område som det gamle mens de venter på oppbyggingen av huset deres.

  • Det ene øyeblikket var jeg sint, så gråt jeg, og så ble jeg tom. Det var så uendelig mye jeg måtte gjøre. Men når du er så langt nede klarer du ikke å tenke, sier Kvalem.

Valpen Egon og alt hun og sønnene eide forsvant i brannen. Å finne et hotellrom og å kontakte forsikringsselskapet virket som enorme oppgaver.

  • Jeg var i kjempeubalanse, men likevel var det jeg som måtte være ansvarlig og ta styringen. I slike situasjoner mener jeg at kommunen bør tilby en minimumshjelp til alle, sier hun. Savnet hjelp til moren

Det gamle trehuset på Midtun pleide å være samlingssted for hele kompisgjengen til Theodor og Didrik Kvalem. Da familien ble sendt til legevakten i ambulanse etter brannen kastet vennene seg bak ambulansen i en taxi, og da familien etter en lang ringerunde endelig fant et rom på Clarion hotell på Flesland, overnattet kompisene på gangen for å støtte vennene.

  • Vi har fått mye støtte. Jeg og Theodor har klart oss fint. Men jeg har savnet at mamma fikk mer hjelp, sier Didrik.
  • Man må ha vært gjennom dette for å forstå hvor vanskelig det er. Fremdeles tenker jeg av og til at jeg skal stikke hjem og hente noe, før jeg kommer på at hjemmet mitt ikke er der lenger, sier han.

Nå skal familien få krisehjelp snarest mulig gjennom forsikringsselskapet sitt, for å snakke ut om brannen.