— Som foreldre og pårørende må vi begynne med oss selv. Vi kan ikke bli for mye kompis med barna våre. Vi er nødt til å sette noen klare grenser, og skille mellom å være en venn og å være forelder, mener Kari Edvardsen.

Hun er styreleder i lokallaget til Landsforbundet mot stoffmisbruk (LMS) i Bergen. Hun er også mor til en ung kvinne som nå skal være på vei ut av rusmisbruket.

BT har den siste uken skrevet en rekke artikler om rusmiljøet i Bergen, og om de stadig yngre brukerne som rekrutteres inn i miljøet i Nygårdsparken.

Det skal dreie seg om ungdom helt ned i 15-16-årsalderen.

Hvordan kan man som voksenperson og forelder gi tenåringene bagasje til å ta gode valg for seg selv i forhold til rus?

- Snakk sammen

— Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon. Så enkelt, og samtidig så vanskelig er det å legge et godt grunnlag, ifølge Arne Klyve, undervisningssjef ved Bergensklinikkene.

— I utgangspunktet skal man stole på barna sine og gi dem et frirom. De må få lov til å konstruere seg selv, med god hjelp fra fornuftige voksne, sier han.

For foreldre handler det om å finne et balansepunkt mellom å overse og å overreagere.

— Man kan gå i grøften hvis man er for kontrollerende. Og det samme kan skje hvis man slipper taket helt, legger han til.

Ifølge Klyve er det forholdsvis få unge som blir rusavhengige.

— Det er ikke slik at annenhver tenåring bruker narkotika. Tall fra nasjonale undersøkelser viser at det er mellom 10 og 15 prosent som kommer borti dette, sier han.

Han råder foreldre til å begynne tidlig med å legge fundamentet for en god dialog med fremtidige, utprøvende tenåringer.

— Invester i fredstid på en sosial bankkonto, gjerne allerede fra 6-12 års alderen. Da vil man få mer av de gode samtalene når barnet blir tenåring.

Et tillitsspørsmål

Wenche Helle, leder for politiets ungdomsseksjon, er klar på at ungdom også trenger positive aktiviteter å fokusere på.

— Vi ser at mange av dem vi møter her, bare går og driver. Det er også lurt å holde på rutiner hjemme, det være seg felles middag, eller kos om kvelden, sier hun.

— Hvor langt kan man som forelder gå i å følge med? Kan man for eksempel sjekke tenåringens mobiltelefon?

— Dette handler om tillit. Å sjekke mobiltelefonen er som å lese en dagbok. Jeg ville vært veldig sikker i min sak før jeg gjorde noe slikt. Det ville vært siste utvei for å få en mistanke bekreftet, svarer Helle.

I Nygårdsparken treffer BT tre slitne karer på en benk. En av dem sier at han har vært i miljøet siden 1975.

— Foreldrene må snakke med ungene. Dialog, rett og slett. Og så må de passe på dem, og gjøre ting sammen med dem, mener han.

Kameraten nikker. Og legger til et ekstra poeng.

— Men det må være på ungenes premisser. Hvis ikke gidder de ikke å høre.