Det kan være tre timer til jeg skal noe — hele oseaner av tid. Men før jeg vet ordet av det er klokken slagen, og kappløpet er i gang.

I et halsbrekkende tempo råkjører jeg til fergen. Blir siste bil om bord før bommen går ned. Fem minutter før barnehagen stenger, er jeg er på pletten. Planlegging er blitt et fremmedord. Nå heter strategien skippertak.

Dette har gått bra forbausende lenge - inntil den dagen jeg skulle selge bilen min i vinter.

Dagen startet i ro og mak med frokost og morgenkos sammen med poden. Det var ennå mange timer til jeg skulle overlevere bilen. Før det skulle den selvsagt vaskes og støvsuges, men det kunne jo ikke ta så lang tid.

To timer før deadline startet forberedelsene. Ute snødde det som besatt, mens jeg kjempet en kamp mot klokken inni bilen med vaskeklut og støvsuger.

En halvtime før møtet med kjøper, legger jeg i vei med hjertet i halsen og en visshet om at dette rekker jeg aldri. Ikke engang om bilen kan fly.

Bilveien slynger seg mot møtestedet, dekket av fem centimeter slaps. Jeg kjører så forsiktig jeg kan. Bilen skal jo overleveres til ny eier i dag. Deilige knitrende tusenlapper skal bli mine. Fem minutter for sent er bedre enn å ikke komme frem i det hele tatt.

Så kommer bakken. Jeg girer ned i andre. Farten må holdes lav for i bunnen er det en sving. Klokelig holder jeg foten fra bremsepedalen. Vet at bare et lite trykk kan få bilen til å transformeres til en rattløs ustyrlig kjelke på slikt slapseføre.

Veien svinger. Jeg svinger. Men det som ikke skal skje - det skjer. Bilen fortsetter viljeløst rett frem, mens glattkjøringskurset passerer som et hurtigtog gjennom hodet.

Jeg trør kløtsjen inn og ratter febrilsk. Bilen lystrer litt, men ikke nok. Vi stopper rolig og uunngåelig i autovernet.

Det er bra ingen verken hører eller ser den tirade av edder og galle og fandens oldemor som strømmer over leppene mine i det øyeblikk.

Selvsagt kunne jeg være sint på snøværet. Eller jeg kunne saksøkt klokken som syntes å gå altfor fort denne dagen. Eller kanskje burde jeg være sur fordi ingen gentlemen meldte seg til tjeneste og hjalp meg med klargjøring av bilen?

Bitter må jeg bare innse at jeg ikke kan skylde på noen andre enn meg selv. Min evige forsentkomming er endelig blitt min bane. Og lærepengen ble dyr, skjønt den kunne vært langt verre.

Det ble med en skikkelig ripe på støtfangeren og en tusenlapp fattigere etter bilhandelen.

Her forleden kjørte jeg på ny med minutters margin til fergen. For første gang i mitt sjåførliv, gikk bommen ned og fergen seilte uten meg.

Det hadde jeg bare godt av.