Paul Otto Brunstad

Likevel kan det være grunner til å reflektere over spørsmålet. Etikk er nemlig en tvetydig størrelse. På sitt beste vil etikken bidra til å fastholde menneskets ansvar for å fremme det gode og byggende. Samtidig vil den etiske refleksjon også kunne hjelpe oss til å sette grenser for den onde handling. På sitt verste kan likevel etikk bli en kald og kynisk affære, en faktor som ødelegger mennesker og svekker menneskeverdet. Følgende forhold vil kunne forklare bakgrunnen for en slik påstand.

Sviket og bedraget tilhører noe av etikkens underliggende forutsetninger. Uten svikets og ondskapens mulighet ville ikke etikk være nødvendig. De gode dydene og idealene representerer det etiske kjernestoffet, men dette kjernestoffet er ikke alltid like lett å etterleve i det praktiske livet. En sann og menneskelig etikk må derfor også kunne svare på sviket, skammens og skyldens problem. Den gode etikk må kunne peke på veier ut av nederlagets isolerende og oppøsende konsekvenser. Til en rettmessig anklage må det også være rom for gjenoppreisning og tilgivelse. Jesu ord om at «den som er rein, kan kaste den første stein», kaller oss til besinnelse når det gjelder å sammenholde etikkens og lovens krav opp mot nådens og tilgivelsens mulighet.

Det er på dette punktet at konturene av en menneskefiendtlig etikk avtegner seg. En etikk som bare fremmer kravet og en påfølgende anklage, men som er språkløs og stum i møte med menneskets anger og lengsel etter tilgivelse, vil etterlate mennesker i fortvilelse. Dette er fariseismens grunnproblem. I moderne utgave finner vi denne typen etisk retthaveri, ikke minst nærværende, i mediene. Den aggressive, alltid anklagende, gravende, etikkfikserte journalistikk har i jakten på sannheten gjort etikk til en rein forbannelse for dem som har forbrutt seg eller sviktet. Vi har de siste årene vært vitne til en slags kollektiv demonisering av mennesker som på ulike samfunnsområder har tråkket feil. Poenget er ikke at en skal være lemfeldig med hva som er rett og galt, godt og ondt, men at anklagen aldri må bli stående alene. Derfor må mediene, om de skal tjene menneskene og ikke bare pengene, besinnes seg i sin inkvisitoriske og indignerte jakt på syndere. I gammel tid fantes det tross alt en skriftestol i nærheten av de fleste gapestokker. Dit kunne den angrende synder søke forsoning, trøst og tilgivelse. I vår såkalte «humane» tidsalder har vi intensivert utbygging av gapestokker, men på samme tid fjernet alle former for skriftestoler. Vi har kultivert skammen og forakten, men glemt den gamle pakten der fallet og tilgivelsen inngikk i en større enhet.

En tro, et livssyn eller en ideologi som ikke kan gi svar på mennesket erfaring av skyld og skam, kommer ikke til rettes verken med det sant menneskelige eller guddommelige. I møte med det feilende mennesket nytter det ikke med mer etikk, heller ikke mer regler eller påbud. Det er denne som er kjernen i Kristi møte med de feilende menneskene i sin egen samtid. Kravet og idealet var der, men aldri alene, alltid med en mulighet for oppreisning og tilgivelse. Ikke etikkens språk alene, men ordet om forsoning blir da den nyskapende kraften i menneskelivet, også den dagen alt går galt.