Denne gangen har vi valgt å hente ukens glimt fra fortiden fra BTs eget arkiv. I 1961 sto det en reportasje i Bergens Tidende om et ukjent hyttesenter to mil fra Bergen. Dette gjaldt Hetlebakke i Åsane, et område som i media mest er kjent for flere skogbranner og sist den tragiske rasulykken.

Hetlebakke eller Hetlebakka, som de «innfødte» åsabuene kaller stedet, er blant de minste gårdene i Åsane. Det var bare ett bruk på denne gården frem til 1858, da den ble delt mellom to brødre og ble to gårdsbruk. Etter krigen ble det bygget en hel hytteby på Hetlebakken, som tilflytterne omtaler stedet. Navnet Hetlebakke kommer av bakke og tresorten hassel, altså en bakke der det vokser hassel.

Bebyggelsen på Hetlebakke var først konsentrert rundt Hetlebakkstemma, en demning som ble bygget for å sikre vanntilførselen til tekstilfabrikkene i Ytre Arna. Senere ble det også bygget hytter lenger oppover i dalen mot Brurås, Haukås og Breistein.

Etter hvert som tiden har gått har hyttebyen på Hetlebakke utviklet seg til å bli stadig flere helårsboliger, men fremdeles finnes det en del hytter der oppe. Bergens Tidendes koselige reportasje fra 1961 forteller om denne hyttebyen og om reisen dit. Den første formannen i Hetlebakken Vel, Otto Andersen, ble intervjuet i reportasjen. Han fortalte at det om sommeren var 300-400 personer som bodde på Hetlebakke. Intervjuet gir oss innblikk i hvor langt utviklingen den gang hadde kommet på stedet, med etableringen av bussforbindelse og venterom og om entusiaster som bygget seg hytte og nøt livet på landet. Han fortalte om hvordan han trodde fremtidens Hetlebakke ville bli, med helårsboliger og ny hovedvei til Haukås. Vi får også innblikk i problemene de den gang hadde, med veiarbeid og ikke minst med å få lagt telefonlinje til Hetlebakke. I ettertid vet vi at hovedveien til Haukås aldri ble bygget, telefonlinje har de fått, mens problemet for dagens beboere er å få bredbånd til Hetlebakke!

Til denne avisreportasjen ble det tatt flere bilder. Noen av personene på bildene er ukjente for oss, derfor håper vi på lesernes hjelp til å identifisere disse. Dessuten kunne det vært artig om noen har bilder av venterommet som ble oppført av Arna billag og som var omtalt som Åsanes flotteste venterom.

Vet du noe om personene på disse øverste bildene? Skriv en kommentar neders i saken, eller kontakte oss ved å sende e-post til Marianne Herfindal Johannessen

Les hele BT oppslaget fra 12. august 1961 her:

Hetlebakken – ukjent hyttesenter to mil fra Bergen

Hundre hytter bygget på femten år – nå reises helårsboliger og veiene reguleres – Like snautt til byen som fra Natland i rushtiden.

Hvis De i helgen får invitasjon til hyttebesøk i Hetlebakken, stusser De kanskje. Hvorhen er nå det? Stor vil forvirringen først være når De så får beskjed om at det er i Åsane – men følg Arnabilene direkte fram. Hva er nå det for noe tull?

Slik reagerer mange når de får høre om denne konsentrerte hyttebyen, snaue to mil fra byens sentrum. For få kjenner til at det nord i Åsane, på grensen til Haus, er vokset opp en ferieby i løpet av de siste ti-femten år med minst hundre hytter i varierte utgaver. Spredd oppover fjellskråningen fra damanlegget til Arna Fabrikker, ligger hyttene. Kommer man kjørende den smale hovedveien fra Vågsbotn til Ytre Arna, skal man midtveis ved Blindheim svinge til venstre og følge sideveien. Et par kilometer i skarp stigning oppover dalen – og voila, der er man med ett i Hetlebakken.

Det var under, og straks etter krigens slutt de første hytteentusiaster fra Bergen fant veien nordover på jakt etter ferielivets gleder. To gårdbrukere i den u-oppdelte dalen disponerte store arealer utmark og de var villige til å selge. Dermed var opptakten gjort til det som ti-femten år senere skulle utvikle seg til en diger hytteby med både veier og Vei. Og det er godt og vel, for et samfunn av slike dimensjoner trenger begge deler.

— På særlig travle helgedager kan det være minst fem hundre mennesker her ute i Hetlebakken, sier den lune formannen i Hetlebakken Vel, lagersjef Otto Andersen, til Bergens Tidendes medarbeider.

— Vi regner med at her er hundre oppsittere samlet, og i vanlige helger i sommerhalvåret bor det tre-fire hundre mennesker i Hetlebakken. Omlag ti oppsittere bor her fast året rundt og flere bygger seg nå vinterboliger. Om ti-femten år er Hetlebakken omdannet til et lite villasenter med regulerte gater og strøk og solide vinterboliger, mener Andersen. Reisen fra Hetlebakken til byen tar ikke stort mer tid enn fra Natland til sentrum i rushtrafikken.

Andersen har vært formann i Vel’ et siden starten i 1957, og det er ikke tvil om at han skjøtter jobben bra. Selv fikk han seg jord og hytte i 1951 – ennå i pionèrtiden, ler han. De første hyttene som ble ført opp flokket seg om vannkanten, og senere krøp de oppover fjellskråningen. De siste årene er områdene nordover bebygget og hyttefolket har erobret et par-tre hundre mål i skog og mark. Nå er det snart slutt på tomtene – i hvert fall utmarkstomtene. – I neste omgang går vel innmarken med og der blir det i fremtiden bygget solide vinterboliger, tror Otto Andersen.

Byfolkene trives

— Trives byfolkene her ute?

— Avgjort. Naboforholdene er gode for vi har alle en felles glede: vi er vekke fra byens mas og kav og kan slappe av i landlige omgivelser. Vi kommer ut i frisk luft og får stelle med jorden, og at det betyr helsebot i sinn og sjel er opplagt.

— Å slite tungt med digre steiner er vel ikke bare helsefremmende?

— Overdrive skal man ikke, sier Andersen og forsikrer at en lur må man unne seg. – Men, når en arbeider med noe en selv eier – øker kreftene og interessen. Dessuten, det å arbeide med noe annet enn det man vanligvis steller med, er også en form for avslapping. Så jeg tror ikke noen sliter seg ut av hyttelivet. De trenger ikke gjøre det, ihvertfall, er formann Andersens kommentar.

Regulert område

Blant de vel hundre hyttene i Hetlebakken er det forbausende mange pene, velpleide og praktiske hytter og hager. Utrolig er det hva enkelte har klart å dyrke fram av utmarkens villniss. Naturligvis er der hytter og hager som ikke akkurat vekker oppsikt på grunn av arkitektonisk skjønnhet, det er så, men de fleste har god smak og sans for å få mye til av lite.

Det mener også Andersen, og han minner om at for få år siden ble hele Hetlebakken-området regulert. Det betyr at man ikke lenger kan bygge som man selv vil. Det er en grei ordning og praktisk forsikring – for alle parter. Særlig da med tanke på den utvikling som vil komme, ikke minst når hovedveien til Haukås skal skjære seg tvers gjennom dalen.

Telefon og ruter

I de fire årene Vel`et har eksistert er mange vesentlige oppgaver løst, spesielt innen kommunikasjonssektoren. Andersen roser Arna Rutebillag for den velvillige ruteordning laget er kommet fram til, ikke minst nå i sommer. Særlig rutenettet i helgene er godt utbygget. Dessuten har billaget ført opp et skur, pardon, venterom, som Andersen hevder må være Åsanes vakreste, og mye rett har han i det.

Redningsmateriell ved vannet hører også med til de ting som er løst – men derimot har man ennå ikke klart å få telefonlinje ført opp. Den saken har hatt prioritet i disse fire årene, og nå ser det ut til at man snart skal komme fram til en løsning. For opplagt er det at en telefon er livsviktig i et samfunn der et halvt tusen mennesker er samlet.

Veiene koster mest

Sammen med den ferierende Vel-formannen gikk vi forleden rundt og inspiserte hyttebyen. Selve området er delt inn i fire soner og alle sonene er representert i Vel’et. De forskjellige områder ordner selv med sine lokale veistubber – en oppgave som rimeligvis hører til de største økonomiske løft for oppsitterne. Derfor er vel nettopp dette feltet det mest forsømte – for ennå må man de fleste steder tråkke i tjukke gjørme og balansere på gråstein skal man komme fram til hyttene. I grunnen er det bare ett av områdene som kan rose seg av å ha tatt et grundig veitak. Ved felles innsats fra atten oppsittere ble ”Øvreveien” ifjor ført fram til et foreløpig endepunkt.

Steinhus og blomsterprakt

Mye pent har flittige byfolk fått ut av jorden, og la oss til sist nevne at en av oppsitterne har bygget et eventyrlig steinhus av gråstein han selv har hugget til. Steinen har han funnet på tomten, sementen har han selv laget og blandet – og materialene har han bygget på ryggen noen hundre meter fra rutebilstoppen ved gården.

Og mens mannen har sørget for at huset kom opp, har fruen dyrket blomster og roser og skapt et fargesprakende blomstersenter vi knapt har sett maken til.

— Slik kan det også gjøres, sier Andersen og stråler stolt om kapp med rosene fra Hetlebakken.

Intressert i lokalhistorie? Kontakt Åsane Historielag.

Faksimile fra Bergens Tidende 12. august 1961.
Dette bildet som er tatt oppe i høyden på Hetlebakke viser noen av hyttene som lå her den gang. Landskapet i bakgrunnen er Haukås ¿ Breistein området og Osterøy på den andre siden av fjorden.
BERGENS TIDENDE
Dette bildet viser trolig fru Eva Sandvik til høyre, mens de to mennene og hesten med vogn er ukjente. En av mennene med hest er trolig fra et av gårdsbrukene på Blindheim. Kan noen hjelpe oss med å identifisere dem?
BERGENS TIDENDE
Her er det de to samme ukjente mennene, hesten og vognen og en yngre person. Kjenner noen igjen disse personene?
BERGENS TIDENDE
BERGENS TIDENDE
Det er trivelig å stelle med sitt eget, sier formannen Vel¿et, Otto Andersen og slår litt gress for fotografens skyld. Til venstre fru Eva Sandvik i ferd med å ta tunge tak.
BERGENS TIDENDE
En deilig ferieidyll i Hetlebakken. Steinene til hytten har eieren funnet på tomten og han har selv hugget dem.