Et bilde kan si mer enn tusen ord. Men det klarer sjeldent å formidle lyd. Bjeffing, gneldring, piping og hyling blander seg med barnelatter, voksne som skjenner på hundene og barna, og Kjersti Kolsruds kurs i hvordan dachser skal stelles.

Men det heter ikke bjeffing, gneldring, piping og hyling.

— Vi kaller det prating, sier Kolsrud, som holdt kurset i stell av dachsen helt uten å bry seg om hundenes taletrengthet.

Vant nesten

Lørdag arrangerte Bergen og Hordaland dachshundforening dachsens dag. på Myrbø dyresenter på Espeland. Der kom dachser i alle størrelser, farger og fasonger: langhåret, korthåret, strihåret, standard størrelse, dverg, rød, rødgul, sjokoladebrun og svart.

Noen snille som lam, noen mer bøllete, og en tispe var småhissig etter å ha hatt et innbilt svangerskap.

Nær 60 dachseiere med nesten like mange hunder deltok på kursene i stell, bruk av hunden til spor, drev- og hijakt, utstilling og hinderløype.

Eva Kaland fra Olsvik var på sitt første dachsarrangement forrige søndag. Da var den syv måneders gamle langhårete dachsen Trico med på utstilling på Salhus. Han oppnådde en respektabel annenplass - i konkurranse med en annen.

— Han er i litt godt hold, forklarer matmor.

— Hvorfor valgte du dachs?

— Vi ville ha en hund som passet oss i forhold til størrelse, trim og stell av pels, en hund som datteren min kan hanskes med. Langhåret dachs skal bare greies litt, det er lite klipping, forklarer hun.

Liten kropp - mye lyd

Kjersti Kolsrud, som er med i styret i Bergen og Hordaland dachshundklubb, er enig i at dachsen er en fin familiehund, selv om mange også bruker den til jakt.

— Men hva med bjeffingen? Er det vanlig?

— Noen bjeffer ikke i det hele tatt, andre bjeffer mye. Men det er ofte slik at jo mindre hunden er, jo mer bjeffer den, sier hun.