Jeg vandrer i grålysningen 1. nyttårsdag. Gatelyset slokkes i Johan Blytts vei ved Montana klokken 09.15. Målet er Ulriken. Tanken er å slå av en prat med morgenfuglene der oppe og lytte til deres tanker om det nye året.

Fred og ro

Jeg velger stien over kammen. Takket være flere dagers fravær av nedbør er den tør. Her er ytterst få steder med lumsk is. Et par ganger skuer jeg ned og ut over byen. Ikke en bil er å se i trafikknutepunktet på Nygårdstangen. Bare to biler ruller rolig i Nattlandsveien. De er de eneste mitt blikk fanger i hele byen. Nærværet av fred og ro er så påtakelig at jeg må vandre rolig. Å skynde seg på årets første dag blir meningsløst.

«Du skal ikke sove bort sumarnatta», synger vi. Jeg tenker heller at vi ikke må sove bort vintermorgenen. Klokken 9.52 lyser dagens første solstråler mot meg. Strålene er intenst røde eller oransje. Gulfargen synes der de treffer lyng, stein og fjell.

Ulriksbanens røde vogn står ved øverste stasjon. Den beveger seg ikke en millimeter. Ingen har tatt banen opp før meg. Jeg er vel oppe klokken 10.15. Ingen turgåer er å se.

En snev av skuffelse registreres innvendig. Men skuffelsen er kortvarig. Der jeg skuer ut over byens sentrale strøk, legger jeg merke til at de ligger i skyggen. Bare Fløyen og Fløirestauranten får glimt av sol.

Sorgen forgikk meg

Da jeg vandrer bort mot Byfjellspekeren registrerer jeg skiltet på varden. «Sorgen forgikk meg på Ulrikens topp».

Akkurat der og da får turen til Ulriken på denne første dagen i 2006 en ny mening. Livskunsten er kanskje ikke å gjøre det alle andre gjør, men å se muligheter. Året 2006 er her som et år fullt av muligheter. Vi kan ikke gripe dem alle samtidig. Jeg må se mine små muligheter — andre sine.

«Sorgen forgikk meg på Ulrikens topp». Er det fordi den setningen lever i alle bergensere at så mange er flinke til å komme seg ut i naturen og opp i fjellet? Byens syv fjell, med variasjon i mulighetene er kanskje også medvirkende til noe av den livsbejaende kreativiteten i byen.

Først på vei ned, klokken 10.35, treffer jeg min første medvandrer. Ivar Rokne er ute med sin nye hund «Phibi». Han har akkurat kjøp den og gleder seg til å gå mange turer sammen med den. For ham er det å vandre i naturen en måte å finne roen på. Nå nyter han det fine været på årets første dag.

Bra år

— Hva tenker du om det nye året?

— Jeg tror det kommer til å bli et bra år, sier Ivar Rokne.

Klokken 11 registrerer jeg at solens stråler har nådd Årstad kirke og at hele sentrum ligger badet i sol. Fem vandrere til møter jeg før jeg passerer ungdomsherberget på Montana. Den siste er en kvinne, de andre menn. Byens første buss ser jeg klokken 11.30. Samtidig hører jeg lyden av dagens og årets første fly. Men fortsatt ligger roen som et beskyttende teppe over byen.

Tor Kristiansen
Tor Kristiansen