Tore Vassdal

er bergenser og pensjonert skoleinspektør i Larvik. Er aktuell med bok om Johan Sebastian Welhaven i vår.

Hjertesukket gjaldt hospitalsprestens sønn, han de kalte «Bastian»; en gløgg, lattermild gutt, men en trøblete elev som tok lett på skolearbeidet. Altfor lett, syntes lærerne. – Et lyst hode, dog ser det temmelig mørkt ut, er en annen av rektors bemerkninger om denne gutten.

Så gikk det slik det heldigvis ofte gjør: lærerens dystre spådommer slo ikke til. Tvert imot: I ettertid fikk dikteren og filosofiprofessoren Johan Sebastian Welhaven navnet sitt på Katedralskolens ærestavle, den store marmorplaten man n se i vestibylen.

Det ønsket rektor hadde ordlagt for sin egen del, rakk han ikke helt å få oppfylt. Welhaven hadde et semester bak seg ved universitetet i Christiania da 89 år gamle Arentz døde nyttårsaften i 1825. På en måte var han blitt bønnhørt likevel: Da gutten tok sin avsluttende eksamen ved Katedralskolen sommeren før, var rektor syk og ute av funksjon. Derfor slapp han å delta i diskusjonene rundt det som må ha blitt et vanskelig dilemma for skolens kollegium: Kunne de forsvare å «dimittere» Welhaven – slippe ham videre til studier ved universitetet – uten karakter i hebraisk, ett av skolens obligatoriske fag?

For i karakterprotokollen står en tilføyelse ved Johan Sebastians navn, en jeg ikke finner maken til andre steder: Undslog sig ved Ex. for at lade sig eksamineres i Hebr. Og karakteren mangler.

I tilbakeblikk, og med rimelig god vilje, går det an å se en sterk og selvstendig holdning bak syttenåringens steile avvisning. Da gutten snudde ryggen til eksaminator og sensor på eksamensdagen, la han samtidig inn en skarp og forståelig protest mot en fagplan som var gått av hengslene – resultatet av en havarert skolereform. Offisielt ble den siste store reformen for latinskolene i Danmark-Norge innført i 1809, men i Bergen og Trondhjem ble endringene gjort gjeldende tre år før, visstnok som en forsøksordning.

Å få til reformer i skolen har aldri vært noen kurant sak. La oss se litt på situasjonen ved latinskolene opp mot Johan Sebastians tid som elev, og forestille oss hva som skjedde for 200 år siden.

Selve navnet sier en hel del: «Latinskolen» hadde vært preget av humanismen med all sin idealisering av antikkens kunst og kultur og med dyrking av latinsk og gresk litteratur som kjernen i opplæringen. Men med opplysningstiden og rasjonalismen i 1700-årene fulgte nye pedagogiske ideer. De som frontet dem, ville tone ned de gamle, klassiske fagene og gi rom for nye, moderne, med større nytteverdi for elevene: først og fremst morsmål, og deretter realfag og orienteringsfag, de vi kjenner fra vår egen tid. Og så hadde tanken vært at latin, gresk og hebraisk skulle vike plass for tysk, fransk og engelsk.

Så pass radikale var de nye ideene at det måtte oppstå en motbevegelse. I undervisningssystemet sitter mye av ekspertisen og autoriteten hos pedagogene, og blant dem hadde de fleste latinskolens tradisjonsrike fagkrets både i hjertet og i kompetansen. Meningene har sikkert vært delte, men sammen med prestene må lærerne ha rekruttert sterkt til reaksjonens kjernetropper. «Nyhumanistene» så også behovet for skolereformer, men de motarbeidet rasjonalismen og stilte til forsvar for de gamle fagene.

Så gikk det som det måtte. Resultatet av reformarbeidet ble et uhyrlig kompromiss, et brumsk «ja takk, begge deler», med tunge konsekvenser for elever på Katedralskolen og andre norske latinskoler i 50 år etter. Welhavens studentvenn Anton Martin Schweigaard ble siden en av de sterkeste kritikerne av latinskolens klassiske fagkrets.

Schweigaard hadde hatt sine erfaringer fra Skiens lærde skole. Men la oss følge Johan Sebastian Welhaven på Bergens katedralskole og se hvordan reformene slo ut for hans del. Da tar vi for oss språkfagene og anslår utgangspunktet: Før Bastian begynte på latinskolen, kunne han lese gotisk trykk (fraktur) og kanskje skrive gotisk håndskrift. I beste fall hadde han lært de latinske bokstavene også, for de skulle brukes i alle navn.

Som elev ved «den lærde skole» ble latin niåringens første språklige utfordring ved siden av «modersmålet» dansk. Nå måtte han bli sikker i de latinske bokstavvariantene hvis han ikke var det fra før, for i dette faget ble alt trykt og håndskrevet med latinske bokstaver. To sett bokstavformer var elementært pensum.

Latin og dansk hadde fast plass på Bastians timeplan gjennom alle de åtte årene på Katedralskolen. Elleve år gammel fikk han to nye språkfag: gresk og fransk. Hvor dypt undervisningen gikk, kan vi være i tvil om, men gresk var blant de gamle basisfagene, og «diciplene» måtte i hvert fall lære å lese språket med alle sine fremmede bokstaver. Her var det ikke snakk om valgfag.

Da gutten var blitt tretten og hadde gått fire år på skolen, møtte han sitt fjerde og femte fremmedspråk uten at noen av de andre ble lagt til side. Når det gjaldt tysk, kan det hende at han hadde litt støtte i familietradisjonene, men med de hebraiske krummelurene foran seg, skjønner vi at han må ha gitt opp.

Om skoleplanen må tilføyes at den egentlig hadde engelsk med blant de nye fremmedspråkene. I norske latinskoler ble det faget lagt til side; ikke av pedagogiske grunner, sier min kilde, men fordi skolene manglet kvalifiserte lærere.

Slik samfunnet var lagdelt, hadde det ligget i kortene at Johan Sebastian skulle gå på latinskolen, han var jo sønn av en embetsmann. Skoletilbudet hadde tilpasset seg de sosiale skillene. Byens borgere og handlende hadde et utvalg av enkle privatskoler å velge i, gjerne en «lesemoder» som underviste noen unger i sin egen stue mot en rimelig betaling. For barn av allmuen var der «fattigskoler» knyttet til kirkene.

Med Lyder Sagens ord lærte ungene der ..å stave og lese innenat og utenat Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring. Og så lærer man noen få å skrive, det vil si bokstavtrekk, og noen enda færre å regne de fire regnearter. Annen undervisning fikk de ikke der, hevdet han.

På bygdene sto det enda dårligere til. Biskop Brun, som skulle ha tilsyn med skolestellet i bispedømmet, hadde egentlig ingen sans for at bønder skulle ha skolegang. I et brev argumenterte han slik:

La bonden, som i sin livstid ikke behøver å reise lenger enn til nærmeste by, lære jordbeskrivelsen (geografi) – gjør denne kunnskap ham mer lykkelig? Han oppblåses, det er alt, kanskje vantrives han også, mens hans granne, som tror at hans strandbredds ytterste odde er verdens ende, føler seg velholden og fornuftig glad når hans takknemlige åker bærer ham de mange fold.

Opplysningstidens tanker hadde prellet av hos biskopen. Men i Bergen var der privatpersoner som så verdien av at byens ungdom fikk nyttig opplæring, folk med tiltak og ressurser til å sette ting i gang. Uten at noe var lagt til rette ved offentlige skolereformer, var dette tiden da nye skoletilbud ble lansert på nivået over allmennskolene, med undervisning i slike fag som bygningstegning, bokføring og navigasjon. Håndverkslærlinger ble tilbudt nyttig opplæring i en «søndagsskole».

1806 var også året da Bergen fikk i gang en offentlig «realskole». Den ble forløperen for Tanks skole.

Lenge og halvhjertet studerte Welhaven teologi i Christiania etter tiden som elev ved Bergens lærde skole. Tanken på å bli prest – den eneste grunnen for å lære hebraisk – hadde egentlig aldri fristet ham. Og da han endelig ble professor i filosofi, hadde han ikke hatt noen annen universitetseksamen å vise til enn «anneneksamen», en studieforberedende prøve. Så var det også diktningen mer enn universitetsfagene som skulle gi ham en plass i historien.