CHRISTINA PLETTEN

INGUNN RØREN

MARITA AAREKOL (foto)

— Dere må gjerne komme på besøk, sa Kåre Lid da vi traff ham i Bangkok. - Men det er ikke så lett å finne frem. Dette er virkelig langt ute i bushen.

— Kan vi ikke ringe deg på mobilen?

— Tja. Hvis den virker. Det er bare dekning enkelte dager.

— Er der ikke skilt langs veien?

— Tja, sa Kåre.

MENS INNVANDRERE flommer fra den tredje verden til Europa og USA, velger tusenvis av vestlige menn å slå seg ned på landsbygden i Thailand og andre asiatiske land. Der lever de enkle og bedagelige liv med sine innfødte koner, i tradisjonelle kjønnsrollemønstre.

43-årige Kåre Lid fra Romsdal jobber på en fiskebåt ved New Zealand. De siste to årene har han brukt friperiodene til å koble av i den vesle landsbyen Banphanamthip - med et innbyggertall på cirka 800. Dette er hjemstedet til konen Nuanjan.

— Hva gjør du i landsbyen?

— Ingenting.

— Er det ikke kjedelig? Savner du ikke komfort?

— Nei, nei.

I sommer er det imidlertid slutt på det tropiske slaraffenlivet. Da skal han flytte hele familien hjem til Vestnes.

— Jeg trives egentlig like godt her. Men jeg lot kona velge, og hun vil til Norge.

DROSJESJÅFØREN ER SUR. Han har kjørt i nesten syv timer, fra Bangkok og nordover i det store intet.

De siste hundre milene har vært monotone: små brune landsbyer i det grønne tropiske landskapet, en og annen loppete bikkje, en lastebil med så mye bambus på lasteplanet at den har veltet bakover, en sjuskete elefant.

Landsbyen er så liten at den ikke engang finnes i kartboken, som reklamerer på forsiden med å ha «hver eneste landsby i hele Thailand». Vi har spurt flere langs veien, inkludert en svært gammel rynkete tannløs dame, men selv ikke hun har hørt om Banphanamthip. Drosjesjåføren sukker og banner oppgitt. Veien blir gjørmete, og han må manøvrere bilen rundt store krater, løshunder som har tatt siesta midt i kjørebanen, og flokker med virrende høns.

Plutselig ser vi Kåre, stor og blond, med rullings i munnviken, komme kjørende på moped i blå skjorte.

— Farang (hvit mann)! skriker vi til drosjesjåføren. - Follow farang!

- JEG SA JO at det var avsidesliggende, sier Kåre, når vi endelig er plantet i den blå skinnsalongen i det blå huset der han bor sammen med Nuanjan (33), deres én måned gamle sønn Tom André, Nuanjans far og mor, og hennes to barn fra et tidligere ekteskap.

Kåre forteller at Nuanjan måtte ligge tre-fire dager i uthuset etter fødselen for å bli renset. Kvinnene ligger der alene, og fyrer som i en badstue.

— Jeg syntes det var noe tull, men sånn er skikkene her, og jeg aksepterer at hun har andre skikker, sier han.

På veggen henger to bryllupsbilder - ett i vestlig stil med dress og hvit kjole, og et med Kåre i flott thaidrakt med sverd.

En gruppe kvinner sitter på gulvet og lytter, selv om de ikke skjønner noe særlig av vår norske samtale. Noen av dem er naboer, noen er familiemedlemmer.

— Thaiene er sosiale. De liker å sitte og prate, å gå på besøk til hverandre, sier møringen. - I motsetning til oss nordmenn. Vi må vel være det mest asosiale folkeslaget som finnes.

Kåre snakker ikke thai, og Nuanjan er den eneste i familien som snakker litt engelsk.

— Det gjør ingenting. Vi kommuniserer på et vis, allikevel, sier Kåre.

- HVOR ER SVIGERFAR? - Svigerfar er på hanekamp.

I utgangspunktet tror vi at Kåre, den store blonde nordmannen, må være en fantastisk kuriositet blant de små thaiene på landsbygden. Men så viser det seg at det bor flere vestlige menn bare i vesle, avsidesliggende Banphanamthip.

Søsteren til Nuanjan er gift med Kåres kamerat fra Vestnes. Det var slik de traff hverandre.

Kameraten har bygget et stort flott hus rett over gaten fra Kåre og Nuanjan. Ved siden av Kåre bor det en engelskmann. Engelskmannen har selvsagt en diger velfrisert plen der et knippe barn leker. Men selv er han sjelden hjemme.

— Jeg ser ham ikke mer enn et par ganger i året, sier Kåre.

Senere, når vi går en tur gjennom landsbyen, peker han ut huset til en belgier. Et lite stykke unna holder en svenske på å bygge hus.

— Det er mange utlendinger etter hvert. Men jeg har ikke noe særlig kontakt med dem. Jeg trives best hjemme, sier Kåre.

VI SLENTRER AV GÅRDE til hanekampen,for å lete etter svigerfar. Mørke skyer og tordenskrall truer med en tropisk regnskyll. Folk peker og vinker, og ler av de bleke nordmennene som trasker storøyd forbi uten å søke ly.

— I morgen kommer dere til å være på lokalradioen, sier Kåre og peker på noen høyttalere som henger på en høy stang.

Det viser seg at Banphanamthip virkelig har en jungeltelegraf - hver morgen våkner Kåre av at fetteren til Nuanjan leser opp de viktigste hendelsene i landsbyen over høyttaleranlegget.

Mens vi vandrer forteller Kåre at landsbyen lever av å høste ris. Men det gjør de bare én gang i året. De fleste har en primærhusholdning; noen husdyr, litt frukt og grønnsaker. Kåres familie har griser og høns, og det vokser mango og bananer i hagen. Kjøkkenet er et rom på baksiden av uthuset. Den som lager maten, sitter i huk, og alt lages rett på jordgulvet.

Senere på ettermiddagen stopper en bil med lasteplanet full av meloner utenfor huset til Kåre, og Nuanjan plukker ut noen frukter.

— Det kommer biler forbi med all mulig slags mat, sier Kåre. - En gang i uken drar vi til butikken, men det er over en halv time å kjøre.

LANDSBYEN ER ikke utelukkende idyll. Den er også preget av fattigdommen.

— Det er noen familier som er fattige, og det er de som selger barna sine - til slavearbeid og prostitusjon. Det er trist, men sånn er det. Det finnes eksempler i alle landsbyer, sier han.

En del av husene vi går forbi er ikke stort mer enn skur, gulv og tak på påler uten vegger.

Vi klarer akkurat å berge oss inn under stråtaket til hanekamparenaen før himmelen åpner seg. Mannfolkene rundt kampringen lar seg ikke affisere av stormen. Oppslukt av kampglød henger de over det gule gjerdet og hyler på sine favoritthaner. Kåre tenner en røyk og snur seg vekk.

— Dette er første gangen jeg er på hanekamp. Jeg synes det er ekkelt. Men det er det mannfolkene her driver med. Gambler og drikker. Det er kvinnene som gjør det meste av arbeidet, sier han.

Thaiene slår i en gongong og drar de halvdøde hanene ut. Så blir de dusjet med vann, og sår blir sydd sammen før siste runde. En kamp til døden.

DET ER LANGT fra Fjord-Norge til denne vesle landsbyen i Thailand, der de minste barna sitter på små plattformer med stråtak over mens foreldrene lager mat på bakken, der politiet løser kriminalitetsproblemer med et raskt skudd gjennom hodet på den mistenkte.

En venninne av Nuanjan følger oss rundt med en liten hvit hund i armene. Hun er enke, forklarer de, mannen ble drept av politiet. Nå har hun det trangt økonomisk. Er en farang redningen?

— Jeg har en kamerat som har vært litt bortpå henne, sier Kåre med en flir.

— Det er ikke alle forholdene som går like bra. Man skal være forsiktig. Det er en del av thaiene som driver et dobbeltspill. De er sammen med thaimenn, men lurer samtidig en utlending inn i ekteskap og får ham til å sende penger eller bygge hus. Så en dag blir han plutselig kastet på dør. Jeg har hørt om flere slike.

Han fisker en pose Tiedemans Rød opp fra lommen og lager seg en rullings.

— Tar med fem pakker hver gang jeg forlater Norge. Det er det eneste norske jeg må ha med, i grunnen.

— Er det ingenting annet du savner?

— Nei, egentlig ikke. Nuanjan var med meg hjem i fjor. Hun trivdes godt der, men hun var overrasket over at ingen var ute. Hun kikket ut av vinduet og spurte meg «hvor er alle folkene?»

ALLIKEVEL VIL HUN altså flytte fra en tropelandsby til Tresfjorden. Nuanjan har valgt at familien skal flytte til Vestnes utenfor Molde.

— Jeg kommer til å savne familien min og alle vennene mine når vi flytter. Jeg kjenner jo alle her, og nesten ingen i Norge. Men jeg gleder meg til å flytte, og til å vise barna Norge, sier Nuanjan.

— Der kan barna få skikkelig utdannelse. Jeg gleder meg til de lærer norsk, sånn at vi kan snakke ordentlig sammen. Men hvis det bare var meg, kunne jeg likeså godt blitt boende her, sier Kåre.

— Det blir trist for besteforeldrene?

— Ja, men de synes det er fint at barna får en annen tilværelse. De har ikke så mange penger her. Foreldrene til Nuanjan har fått mye økonomisk hjelp både av meg og den andre svigersønnen sin.

Barna gleder seg til å flytte, forteller Nuanjan.

— Vi har prøvd å forklare så godt vi kan hva de vil møte i Norge. Men det er ikke så lett, sier hun.

Suphaporn durer rundt i landsbyen på moped.

— Hun er jo en ganske moden 11-åring, og alle i den alderen kjører moped her. Men det er klart at hun kan jo ikke gjøre slikt når hun kommer til Vestnes, flirer Kåre.

Nuanjan forteller at datteren har sett bilde av Norge om vinteren og gleder seg til å leke i snøen. Både Nuanjan og resten av familien har bodd i Banphanamthip hele livet.

— Alle er misunnelige, sier Suphaporn.

— Venninnen min har også lyst til å dra til Norge. Hun har sagt til meg at hun skulle ønske at hun også hadde en farang-pappa, forteller hun.

VI FINNER IKKE svigerfar Bunta (77), på hanekampen. Han står utenfor det prangende huset til Kåres svoger, det flotteste huset i landsbyen - med svær port og flott hage, når vi kommer tilbake.

— Jeg er litt trist for at datteren min skal reise. Men jeg er glad på hennes vegne, og for barna. Hadde jeg ikke vært så gammel, hadde jeg blitt med selv, sier faren til Nuanjan.

— Vi skal jo snakkes på telefonen, sier han.

Han forteller at broren til Nuanjan døde i fjor fordi han fikk blodforgiftning og ikke reiste til sykehuset tidsnok. Kåre og svogeren hjalp med å betale, men behandlingen kom for sent.

— Det koster 60.000 baht å være på sykehuset. Det er bedre å reise til Norge. Jeg liker norske mennesker veldig mye, sier pappa Bunta, og smiler.

— Når du er gift med en nordmann, er alt gratis.

NORGE BEST FOR BARNA: - Det er mest for barna sin del at vi nå skal flytte til Norge. Her går de seks år på skole - etter det må man betale hvis de skal få skolegang, sier Kåre. Fra venstre: Nuanjans venninne Sawewan, Nuanjan, Kåre, Nuanjans sønn «Mao» og datteren Suphaporn.<p/> MARITA AAREKOL (foto)