MARIANNE SUNDE (tekst og foto)

Han er født som uønsket flyktning i fremmed land. Til et liv uten borgerrettigheter. Til et liv i uverdighet.

Lite vet han og foreldrene om fremtiden. Vi kaller ham Thaer, et navn både kristne og muslimer bruker. Det betyr rebell. Slik utsiktene er, får han et trøstesløst liv i en flyktningleir. Kanskje resignerer han der. Eller kanskje blir han en oppvigler. Kanskje vil han i likhet med barnet i Betlehem for 2000 år siden bli forfulgt av soldater. Kanskje ofrer han seg for sitt folk i håp om å redde dem. Eller kanskje går generasjoners drøm i oppfyllelse om å få vende tilbake til Palestina. Spørsmålet er om flyktningene noen gang vil kunne si: «Lov, takk og pris i evighet, i evighet ...»

Jaget hjemmefra

Håpet er i ferd med å bli borte for de palestinske flyktningene som lengter etter å se igjen hjemlandet sitt etter 55 år i landflyktighet. Trolig var det Thaers oldeforeldre som flyktet med sine barn i 1948 etter at det internasjonale samfunnet hadde opprettet staten Israel. I krigen som fulgte, jevnet den israelske hæren 418 palestinske landsbyer med jorden. 750.000 palestinere ble drevet på flukt til nabolandene. 100.000 kom til Libanon. 11. desember 1948 vedtok FN Resolusjon 194 som gir flyktningene rett til å vende tilbake eller motta kompensasjon. Oslo-avtalen nevnte ikke denne resolusjonen, og lot flyktningspørsmålet forbli uløst. En flyktningbefolkning på 3,9 millioner, spredt til mange land, følte seg sviktet.

Byen Saida, hvor Thaer skal vokse opp, har den største flyktningleiren i Libanon. Ifølge UNRWA, FNs organisasjon for Palestina-flyktningene, bor det 45.000 i Ein el-Helwe. Høyst sannsynlig bor familien hans i denne leiren. Med utgangspunkt i en familiehverdag der, vet man noe om hva den lille gutten har i vente i årene som kommer.

Familiene bor trangt uten plass for privatliv. Dagslys trenger ikke inn i mange av de kummerlige små boligene i leiren. Stekende varmt om sommeren, kaldt, rått og vått om vinteren. Strømmen forsvinner til stadighet. Man er glad til om det er rent vann i springen. Skal vannet varmes, skjer det over et gassbluss.

Yrkesforbud

Thaers far har trolig ingen fast inntekt. Hele 73 yrker er forbudt for palestinere i Libanon. Tradisjonelt har palestinere hatt høy utdannelse, men DE får ikke arbeidstillatelse. Leger, sykepleiere, lærere, økonomer osv. kan bare arbeide for internasjonale organisasjoner. Hvis de klarer å få seg arbeid i en libanesisk bedrift, er det på det svarte markedet, noe som betyr mye lavere lønn uten sosiale rettigheter. Det eneste som er tillatt, er arbeid som krever ufaglært arbeidskraft. Nå er det i tillegg hard konkurranse med billig arbeidskraft fra Syria og andre land i Asia. Trolig har Thaers far bare strøjobber.

I motsetning til nabolandene Syria og Jordan har de palestinske flyktningene i Libanon ikke fått sivile rettigheter. Uten rett til arbeid er det vanskelig å skape seg en fremtid utenfor leirene. For å kunne kjøpe eiendom, må man komme fra «en anerkjent stat». Loven er presist rettet mot palestinerne. Og barn av palestinere, som i sin tid klarte å skaffe seg en leilighet mens det ennå var lov, får ikke lenger arve den fra foreldrene.

Barn av borgerkrigen

Thaers foreldre er barn av borgerkrigen i Libanon. For alle dem som er traumatiserte av krigen eller sliter med psykiske lidelser på grunn av livssituasjonen, finnes det ingen hjelp å få. Psykiatrisk behandlingstilbud for palestinere finnes ikke. Thaers foreldre vil leve i stadig redsel for at deres sønn eller noen andre i familien skal bli syke eller utsatt for en ulykke.

Det er FNs organisasjon for Palestina-flyktningene, UNRWA, som er ansvarlig for helseomsorgen, men dekker bare delvis utgiftene til sykehusopphold. Palestinsk Røde Halvmånes sykehus har bare det mest nødvendige utstyr. En flyktningfamilie med en forsørger uten fast arbeid har ingen helseforsikring. Oppstår en situasjon som trenger lengre sykehusopphold og medisinsk ekspertise, har familien et uoverkommelig problem. Blir et barn påkjørt av en bil og kommer på et akuttmottak, kan sykehuset kreve økonomisk sikkerhet før de gir hjelp. Barn kan dø ved sykehusenes dører. Noen ganger har sykehusene beholdt den døde som sikkerhet for at familien vil skaffe penger for sykehusregningen.

Når Thaer vokser opp og skal leke sammen med de andre barna i leiren, er han overlatt til å leke i trange, skitne gater og smug. Sjøen og stranden er ikke langt unna, men verken foreldre eller barn føler frihet til å benytte seg av den. Før de skal ut av leiren må de gjennom et PLO-sjekkpunkt. Få meter unna har den libanesiske hæren et nytt sjekkpunkt. De føler at de lever i en tidsinnstilt bombe. Drap og uroligheter finner sted med jevne mellomrom i leiren der også lovbrytere søker tilflukt.

Gratis hos fundamentalister

Thaer trenger å gå i barnehage. Kanskje er han heldig og får plass i en trygg og god barnehage drevet av en privat organisasjon inne i leiren. En barnehage der han får leke, hvor de har aktiviteter og tar barna med på utflukter. Kanskje har ikke foreldrene råd til å betale den symbolske summen barnehageplassen koster. Er Thaers foreldre muslimer, slik de aller fleste palestinske flyktninger er, fristes de kanskje til å sende barnet sitt til en fundamentalistisk barnehage som ikke er en vanlig religiøs muslimsk barnehage. Hos fundamentalistene kan foreldrene slippe å betale. Foreldrene kan til og med få hjelp med sine økonomiske problemer. Og barnet, i stedet for å få en trygg og god barnehageplass med lek, aktiviteter og utflukter, får en barnehagetid der han fra tidlige barneår blir skremt til å vie seg til fundamentalisme. Ingen vet hvor pengene kommer fra.

Når Thaer er seks år, begynner han på skole som UNRWA er ansvarlig for. FNs bidragsytere oppfyller ikke sine forpliktelser, og organisasjonen mangler penger til å dekke behovene for utdanning til de palestinske barna. For de barna som har hatt en god og trygg barnehagetilværelse i regi av en privat organisasjon, blir overgangen til skolestart voldsom. Skolene er overfylte. Noen må operere i to skift, en rektor og et sett lærere og elever fra morgenen, og et nytt sett på ettermiddagen. Det kan være 45 elever pr. klasse. Mange av barna får psykiske problemer de første årene på skolen. Undervisningen er svært tradisjonell uten lek og aktiviteter. Selv om fysisk avstraffing er forbudt på UNRWAS' skoler, er det ingen garanti mot at det ikke forekommer. Ikke alle lærerne har god nok pedagogisk utdannelse eller er skikket til arbeidet.

Slutter skolen

Den vanskelige livssituasjonen gjør at mange unge ikke klarer å fortsette på skolen. Ifølge forskningsstiftelsen Fafos rapport om levekårene for palestinske flyktninger i Libanon (Difficult Past, Uncertain Future, Fafo 2003), har halvparten av palestinske 16-åringer sluttet skolen. Mange gutter blir tatt ut for å arbeide for å spe på familiens inntekt. Jenter blir mer beskyttet av sine foreldre og har større sjanse til å fullføre. På videregående skoler er det flere jenter enn gutter. Men det er heller ikke plass til alle som klarer eksamenene og fyller opptakskravene. UNWRA har kun fem videregående skoler i Libanon for en flyktningbefolkning som FN-organisasjonen oppgir til å være nærmere 400.000. I byen Saida, som har 95.000 palestinske flyktninger, har organisasjonen kun én videregående skole.

Håpløs fremtid

Klarer Thaer seg gjennom ungdomsskolen, og er så heldig å komme inn ved den eneste videregående skolen i Saida, er han avhengig av å få stipend for å kunne fortsette på universitet. Lykkes han i å få seg utdannelse, får han likevel ikke arbeidstillatelse, og er overlatt til det svarte markedet. Det er håpløst å planlegge fremtiden og å tenke på å stifte familie. Etter palestinernes tradisjon er det mannen som står for alle utgifter når man etablerer seg, og som dekker utgifter til bryllup, bolig osv. De unge palestinerne i Libanon har svært dårlige utsikter til å klare seg i fremtiden. Som mange andre unge menn velger han kanskje å emigrere til Vest-Europa der halvparten av flyktningene allerede har nære slektninger.

Kanskje har det internasjonale samfunnet tatt inn over seg sitt ansvar innen Thaer er voksen, og har funnet en løsning på den palestinske flyktningtragedien.

Hvis ikke kan det hende at Thaer har mistet håpet og at han for å vekke verden ikke ser annen utvei enn å bruke det eneste våpenet han har, sin egen kropp. Kanskje har han vokst opp med et så stort hat til landflyktigheten, fattigdommen og undertrykkelsen at han velger en utvei der han tar flere med seg i døden.

Martyr for sitt folk. Terrorist for verden.

Kanskje sang Guds engler da han ble født.

UØNSKET: Sykepleier May Halimi viser frem et nyfødt barn på Palestinsk Røde Halvmånes sykehus i Saida, Libanon. Født som uønsket flyktning i fremmed land, går barnet en høyst usikker fremtid i møte.