Nå er den første gards— og ætteboken for Fjell i salg. Den tar for seg gårdene sørvest i kommunen, fra de eldste tider, det vil si så langt tilbake de skriftlige kildene går, og frem til 1944, 60-årsgrensen for åpne arkiver.

— Kildene stopper på 1500-tallet, og da er det bare spredte opplysninger, og vi finner bare menn, mange ganger bare ved fornavn. Kildene er skatteoversikter og militærruller. Men fra 1770 har vi en komplett oversikt over alle som bodde i dagens Fjell kommune, sier Halvor Skurtveit (biletet) som har skrevet den omfattende ættedelen.

Alle er med

Fra 1770 gir boken oss hele slekter, og hvordan slektene har blandet seg. Men fra 1944 og fremover mot i dag mangler vi komplette opplysninger, siden forfatteren var avhengig av at folk selv sendte inn opplysninger.

— Var det mange som gjorde det?

— Noen, men langt fra alle. Derimot fikk vi mange gamle bilder. En del av disse har vi brukt i boken.

I 1996 kom den første boken i det store bygdebokprosjektet, som til slutt skal inneholde fem bind. Den første var en generell bygdesoge fra de eldste tider frem til 1700. Ættedelen skal inneholde tre bind, de to neste kommer i 2006 og 2007, men når den siste og femte boken som gir en generell soge fra 1700 til vår tid er ferdig, er foreløpig ukjent. Det er ikke satt noen tidsfrist, og det er heller ikke bestemt forfatter.

Denne ætteboken er bygd over den moderne malen, med ett nytt kapittel for hver matrikkelgård. Den gir oss en historisk oversikt, navneforklaring, eventuelle fornfunn, bosetting, eiendomsforhold og næringsgrunnlag. Deretter folket og slektene. Bildene viser folk i daglig strev og store familiefester, flyfotoene viser utviklingen de siste 40-50 årene.

— Og her får folk hele slektshistorien sin?

— Nei, dette er bare et rammeverk. Selv kan folk leite videre og supplere. Men det de finner her skal være riktig.

— Fant du noen spesielle ting?

Franske røvere

— Ja, flere. I 1677, da det var krig ute i Europa, kom det et fransk kaperskip til Lokøyna. Fra skipet låret de en båt, rodde i land og plyndret folket. I tingboken kan vi lese at det gikk verst utover den 70 år gamle Nils Monsen. Franskmennene tok «nesten alt hans godz och formue af sølff, kleeder og meere». Det var den yngste sønnen til Nils, Hans, som fortalte om røveriet på høasttinget samme året og ba om skattefritak for faren.

— Hvordan bodde folk?

— Før utskiftingen i klyngetun. Sosialt sett var det kanskje en styrke, i hvert fall kunne folk hjelpe hverandre, men det ble sikkert også gnisninger. Men vi ser på kildene at de var veldig avhengig av ektefellen, og hvis en av dem døde varte det ikke lenge før nytt ekteskap. Det ble derfor mye «mine barn, dine barn og våre barn», ikke ulikt det vi ser i dag. Selv om barnedødeligheten var stor, økte folketallet litt etter litt. Men eksplosjonen kom etter at Sotrabrua var ferdig.

— Så denne boken er bare for urinnbyggerne?

— Nei, jeg vil ikke si det. Det har vært utbygging og tilflytting, og mange syns det er greit å vite litt om stedet de bor, også før vår tid. Jeg har inntrykk av at mange tenker slik, sier Halvor Skurtveit.

BRYLLUP: Bryllup på Lokøyna tidlig på 1900-tallet. Bildet er tatt fremfor huset til handelsfamilien.