GUNNAR WIEDERSTRØM

KJELL ØSTERBØ

«RÅTT OG RÅTE opp med rot vi river» heter det i revolusjonssangen «Internasjonalen». Det var neppe den stortingsrepresentant Erna Solberg gikk og nynnet på sommeren 1998. Men planen hennes var revolusjonær nok. Hun ville rydde hele det gamle regimet i Bergen Høyre av veien. Solberg ledet nominasjonskomiteen.

Arbeidet gikk trått, for å si det forsiktig. De to hun ville skulle overta, hadde andre planer. Martin Smith-Sivertsen var tiltenkt førsteplassen, men han trakk seg plutselig. 3. september snudde han etter en voldsom overtalelsesprosess. 12. september, tre dager før nominasjonskomiteen skulle legge frem sin innstilling, sa Mæland ja.

Svaret satt langt inne. I august hadde Mæland startet sin egen advokatpraksis. Det var jussen, og ikke politikken som trakk. Derfor gjorde hun det også klart overfor pressen at hun enten skulle ha andreplassen eller være listefyll. Hun hadde ikke tid til et krevende fritidsverv ved siden av egen praksis.

— VI VALGTE MONICA fordi hun var den av de aktuelle kvinnelige kandidatene som hadde størst utviklingspotensial, sier Erna Solberg i dag.

Nominasjonskomiteen hadde Solberg kontroll med. Men i partiet var stemningen langt mer delt. Det var kampvotering på topplassene under nominasjonsmøtet i november, men seiersmarginen ble trygg, om ikke overbevisende for det nye politiske paret i Bergen Høyre. Eller ryddegjengen, som de selv oppfattet seg som.

— Monica var ingen politisk nybegynner. Hun var nestleder i Hordaland Høyre, og var foreslått svært høyt oppe på Hordaland Høyres stortingsliste året før. Monica er ryddig, har en velutviklet logisk sans. Hun hadde imponert mange i Høyre gjennom sin strukturerte måte å nærme seg problemer på, evnen til prinsipiell argumentasjon og til å trekke ut substansen i sakene, skryter Solberg.

KOMPLIMENTENE STÅR I KØ når hennes politiske venner skal beskrive henne. Likevel er det bakholdsangrepene, ryktespredningen og den stygge politiske krigføring man husker fra Bergen Høyre høsten 1998. Mælands støttespillere utgjorde intet unntak i så måte.

En siste skuddveksling i denne striden opplevde vi da Bergen Høyre skulle nominere foran kommunevalget i fjor. Einar Kaarbø, den eneste «gjenlevende» krigeren fra den andre siden ønsket seg fire nye år. Det fikk han ikke, verken på kumulert eller ukumulert plass. En av Mælands trofaste hjelpere sørget for å foreslå en annen kandidat da en som var foreslått langt nede på listen, trakk seg til fordel for Kaarbø. På spørsmål fra BT om det nå endelig blir ro i partiet, svarte Kaarbø med et infamt smil:

— Det er ro på en kirkegård også, men ingen idyll.

Mæland hadde fått viljen sin. Ryddejobben var over.

DET VAR IKKE SPISSE ALBUER som brakte Mæland til andreplassen i 1998, og hun brukte heller ikke albuene da hun ble ført like til topps i partiet fire år etter. Martin Smith-Sivertsen valgte overraskende for utenverdenen å melde fra at han ikke tok gjenvalg i mars 2002. Og Mæland var med ett den eneste aktuelle til å være byrådslederkandidat. Selv hadde hun forberedt seg til fire nye år på plassen bak Smith-Sivertsen.

Resten er kjent. Herman Friele lanseres som Høyres ordførerkandidat. Den sjarmerende Friele setter Mæland fullstendig i skyggen under valgkampen. Det plager henne ikke å være Høyres «tause Birgitte» så lenge meningsmålingene pekte mot en stor valgseier. Hennes tid skulle komme.

Sjefen viste seg frem da forhandlingene startet.

— Jeg ledet forhandlingene. Det var naturlig i og med at Høyre var størst. Da blir du også veldig sjef, uten at det betyr at du er suveren, sier Mæland.

Og om tilværelsen som byrådsleder i rådhusets 13 etasje:

— Her blir du båret frem som sjef enten du vil det eller ikke.

DU FÅR MYE MAKT når du leder byregjeringen. Bergen kommune er byens største arbeidsgiver. Den leverer viktige tjenester til alle byens innbyggere. Driftsbudsjettet er på 10 milliarder kroner. Kommunen har, trass i all makt som har flyttet ut av byen, en avgjørende betydning for byens utvikling. Selv en dårlig byrådsleder har mye makt. Og Mæland er definitivt ikke dårlig.

Mæland har gjort det langt lettere for seg enn forgjengeren. Mens Anne-Grete Strøm-Erichsen slet med en uregjerlig opposisjon og indre motstand i alle de tre partiene som utgjorde byrådet, har Mæland frem til nå opplevd en langt fredeligere tilværelse. Det gir makt.

For det første har byrådspartiene en avtale med Frp. Det sikrer en viss arbeidsro i alle spørsmål som gjelder kommunens utgifter. I tillegg holder Mæland møte med Frps gruppeleder Liv Røssland annenhver uke. På disse møtene orienteres Røssland om hvilke saker som er på vei. Her kan Frp gjennom innspill bidra til å dreie kursen.

— Jeg opplever ikke at det er så lett å få henne til å skifte kurs. Har Monica bestemt seg, så snur hun ikke, sier Røssland.

Like viktig er detat gruppelederne i Høyre, KrF og Venstre deltar på alle byrådskonferanser. De brukes aktivt for å få innspill fra partigruppene til saker som skal opp i byrådet og videre til bystyret. I det forrige byrådet var denne påvirkningen ikke formalisert. Dermed opplevde byrådet det forsmedelige å bli nedstemt av sine egne partier i bystyret. Mæland slipper som forgjengeren å måtte bære skjoldet sitt på ryggen.

- JEG VAR SPENT på hennes lederegenskaper fordi hun var så meningsberettiget, så tydelig, så villig til debatt. Men hun står for et lederskap som skaper trygghet. Hun har lagt temperamentet og de sterke meningene til side, sier byråd Trude Drevland.

Mæland praktisereren demokratisk ledelsesfilosofi. Hun presser ikke sitt syn igjennom koste hva det koste vil. Ved uenighet prøver byrådet å diskutere seg frem til enighet. Mæland kan godt gi seg, men ikke uten at hun er i stand til å forsvare standpunktet i ettertid.

Likevel er hun er sjefen. Særlig i byutviklingssaker kan det gnistre når hun og byråd Lisbeth Iversen diskuterer. Det er i slike saker hun av og til har tvunget sine standpunkt igjennom.

— Er det grunnlag for å sitte lenger og utrede og diskutere denne saken? Er vi et ja-byråd eller er vi det ikke, kan hun si og da blir det slik Mæland vil.

MÆLAND ER MINDRE SYNLIG enn Anne-Grete Strøm-Erichsen var. Oppslagene i mediene taler sitt tydelige språk om dette. Strøm-Erichsen hadde nesten dobbelt så mange medieoppslag som Mæland hadde i sitt første byrådsår.

Fra flere av de avgåttebyrådene uttrykkes det undring over Mælands tilbaketrukne rolle. Selv sier byrådslederen at dette er helt bevisst.

— Jeg er opptatt av at byrådene skal blomstre på sine felt.

Hun tar ikke de gode markeringssakene på byutviklingssiden fra Lisbeth Iversen, selv om hun kunne gjort det.

— Jeg skal ta mitt igjen i de kommende årene, sier Mæland med en liten latter.

Det at hun ikke har vist særlige personlige politiske ambisjoner og heller ikke markerer seg så mye utad som forgjengeren, tas til inntekt for at hun mangler den nødvendige viljen til makt. Fra kritikere kommer spørsmålet. Er hun drevet av et sterkt ønske om å lede? Er hun opptatt av makt og maktens muligheter?

Og i forlengelsen av dette kommer alltid spørsmålet: Har hun egentlig noen visjoner for Bergen?

I samtaler med både politikere og næringslivstopper er det her innvendingene er tydeligst. Selv fra hennes politiske venn i Bergen Næringsråd, Egil Herman Sjursen, kan du høre denne innvendingen. Dette provoserer Høyres forrige gruppeleder Martin Smith-Sivertsen

— Når man har et galopperende underskudd i milliardstørrelsen er det eneste fornuftige å konsentrere seg om økonomien. Jeg mener det ikke er tid for de dristige visjonene. 2004 er et unntaksår. Jeg tror det neste året blir det samme, sier han.

MÆLAND ER KJAPP i hodet, men noen ganger er hun enda kjappere i kjeften. Et eksempel på dette fikk vi i valgkampen. Byrådet hadde noen uker før valget startet arbeidet med å opparbeide Festplassen. Mæland lovet at det første et nytt Høyre-byråd ville gjøre når det eventuelt tok over, var å legge asfalt på plassen.

Et annet eksempel på en slik lite veloverveid uttalelse kom i august i år. Da svarte Mæland at hun hadde «klokkertro på at vi skal komme ut i balanse i 2004.» Bare to måneder etter Mælands klokkertro, forventet byrådet et underskudd på 150 millioner kroner.

Den ellers så lojale Henning Warloe slet litt med sin sjefs omtrentlighet i omgang med stor tall.

— Den uttalelsen hadde hun ikke klarert med meg.

MÆLAND KRITISERES for å ha et for smalt nettverk. Det består av stort sett av Høyre-folk. Til gjengjeld er støttespillerne av ypperste merke. Særlig styrkes Mælands makt av den tette kontakten til kommunalminister og Høyre-leder Erna Solberg. Det er ikke rart politiske motstandere i Bergen kan finne det påfallende at Solberg har foreslått en endring av reglene for selskapsskatt og inntektsfordeling som tilgodeser Bergen med over 200 millioner kroner.

Men det bildet blir for enkelt. Det samme blir nok oppfatningen av at de to hjelper hverandre til posisjoner. Og det selv om Mæland satt i valgkomiteen i Høyre som foreslo Erna Solberg som ny Høyre-leder og Solberg lot Mæland rykke opp til styreleder i Husbanken.

— Jeg dukket hodet litt under årsmøtemiddagen til Husbanken i vinter da VG var og tok bilder. Jeg fryktet noen skulle legge sammen to og to og tenke at den ene tjenesten er den andre verd. Men så mye makt har jeg ikke i Høyre, sier Mæland.

— Jeg foreslo Monica som styreleder etter forslag fra administrasjonen, presiserer Solberg.

ER HUN ETLET TIL STØRRE OPPGAVER? Kan hun regne med en stortingskarriere? Er Mæland aktuell for en regjeringspost?

I 2000 takket hun nei til en sikker plass på Stortinget. Den fikk hennes gode venn Thorbjørn Hansen i stedet. Selv avviser Mæland Stortinget med det første. Bergen er spennende og utfordrende nok.

— Mer spennende enn å være menig stortingsrepresentant i et parti som sitter i regjering.

— Hva med en statsrådspost?

— Det er et spørsmål jeg ikke ser noen grunn til snakke høyt om. Det er noe man ikke gjør, sier Mæland.

Solberg er litt mer snakkesalig.

— Monica er absolutt et statsrådsemne. Slik byrådsledere og ordførere i de største byene ofte vil være det.

Solberg brakte Mæland til makten i Bergen. Nå skal Mæland rydde opp i Bergen kommune. Helt avgjørende for å lykkes i den jobben er å skaffe kontroll over utgiftene til helse og sosial. I år bruker kommunen 150 millioner kroner mer til dette formålet enn budsjettert. Makter hun å få politisk støtte til å avslutte ryddejobben, kan hun bare vente på telefonen fra statsministerens kontor..

TEGNING: MARVIN HALLERAKER
FOTO: PRIVAT