Telenor frykter at Erna Solbergs garantier om personvern har liten verdi. I et internt, juridisk notat fra Telenor kalles regelverket, som er laget for datalagring, uklart.

— Det er jo nesten komisk om politiet, for å slippe unna papirmøllen med domstolsbehandling, bare kan fortsette som før og få innsyn i trafikkdata. Kravet om domstolsbehandling, som ble foreslått på grunn av datalagringsdirektivet, er et system som meget lett kan omgås, mener informasjonssjef Jørn Bremtun i Telenor.

Får lett innsyn i dag

I dag kan politiet be om innsyn i trafikkdata, som teleselskapene lagrer om sine kunder i inntil fem måneder, uten rettelig behandling. Post— og teletilsynet kan oppheve taushetsplikten i hvert enkelt tilfelle, etter en begjæring fra politiet eller påtalemyndigheten. Det er skapt et inntrykk av at dette ville opphøre med datalagringsdirektivet.

Regjeringen informerte fredag Stortinget om at den «vil gå grundig gjennom dommen for å se om det er behov for å gjøre endringer i reglene for datalagring fra april 2011. Statsminister Erna Solberg sa i Stortinget sist onsdag at regelverket for datalagring kan bli gjort til norsk lov, selv om datalagringsdirektivet er erklært ugyldig av EU-domstolen. Hun mener de særnorske betingelsene Stortinget vedtok i 2011 fanger opp mange av innvendingene fra EU-domstolen.

Domstolsbehandlingen

— Spørsmålet er hva slags nasjonal lovgivning vi skal ha fremover, og om vi skal beholde den lovgivningen som vi laget for å kunne implementere direktivet, sa Erna Solberg. Hun understreket at Norge har løst mange av de utfordringene EU-domstolen pekte på og viste til sikkerhet rundt innsamlet data «og at det skal være domstolsbehandling for å hente ut opplysningene når politiet skal ha dem.»

Men om dette er meningene delte.

Telenor skrev i notatet at politiet og påtalemyndigheten «ved flere anledning» har sagt at de kan be om innsyn i trafikkdata etter dagens regime, «uten å måtte ta hensyn til datalagringskravene om blant annet domstolsbehandling og strafferamme».

Uheldig for personvernet

Konklusjonen er at «det vil være uheldig» å ha en slik usikkerhet om kundenes rettssikkerhet og personvern.

Notatet ble i juni 2013 oversendt Samferdselsdepartementet, som har sendt det videre til Justisdepartementet. Telenor har fortsatt ikke fått noe svar, noe som skal skyldes at regjeringen har avventet EU-domstolens behandling av datalagringsdirektivet.

En ting er usikkerhet om innholdet i det nasjonale regelverket, noe annet er om det finnes hjemmel for å innføre et regelverk basert på et EU-direktiv som er erklært ugyldig. Datalagringsdirektivet bygger nemlig på et av EUs sentrale personverndirektiv - kommunikasjonsverndirektivet.

Sletteplikt mot lagring

Samferdselsdepartementet opplyser at «hovedregelen i direktivet er en sletteplikt av data. Datalagringsdirektivet ble etablert som et unntak fra dette. Når unntaket er erklært ugyldig, står man igjen med sletteplikten som hovedregel. Det er imidlertid et visst rom for unntak også etter kommunikasjonsverndirektivet. Spørsmålet da er hvilket nasjonalt handlingsrom man har for å etablere egne regler om datalagring, sett i lys av både den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og blant annet kommunikasjonsverndirektivet.«

Kommunikasjonsverndirektivet gir en åpning for datalagring, blant annet av hensyn til å bekjempe kriminalitet, men EU-domstolens beslutning gir en ny, rettslig situasjon som må vurderes nøye.

Departementet opplyser at «det ikke minst gjelder vernet for yrkesgrupper som håndterer taushetsbelagt informasjon, som leger, advokater og prester, samt kildevernet til journalister. Mangelen på vern for disse gruppene understrekes av EU-domstolen. Dette er heller ikke håndtert i det norske regelverket. «

Sprik i regjeringen

Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen uttaler fredag til Dagbladet at regjeringen har lagt saken på is. Da «er det ikke vits i å utrede noe som ikke eksisterer. Nå må vi begynne på saken fra scratch», sa han.

Samtidig har altså statsministeren informert Stortinget om at den vil gå gjennom dommen i EU, for å se om det er behov for å gjøre endringer i det lovarbeidet som er utført. Det er med andre ord et åpent spørsmål hvem som har rett - om fremtidig lovgivning blir omtrent som allerede vedtatt, eller om hele arbeidet må begynne på nytt.