— Vi takker Gud, Otto, Oxana og Natasha, sier tuberkulosesyke Anastasia (33) takknemlig. - Livskvaliteten er mye, mye bedre. Alt har endret seg.

Vi er på hovedsykehuset for tuberkulose i Chisinau, Moldova. En gammelt murbygning som så avgjort har sett bedre dager. Det er store sår i murpussen, mursteiner mangler i ytterveggene, i gangene flasser malingen, åpne ledninger henger ut av knuste kontakter. De sanitære forholdene er ubeskrivelige.

Klinikken har ikke sett noe som helst vedlikehold siden 1986. Det medisinske utstyret stammer fra slutten av 70-tallet. Den ene operasjonsstuen som er i bruk fikk flikket på malingen etter at legene skramlet sammen noen slanter fra egen lomme. En annen operasjonsstue måtte stenges etter at det begynte å ramle murpuss fra taket. Varmt vann på operasjonsstuen finnes ikke.

«Brobyggerne» gir håp

Det er her på sykehuset, blant de fattigste av de fattigste i Europas fattigste land, at Otto Brekke (79) gjennom stiftelsen «Brobyggerne» har gitt håp til Anastasia og de andre pasientene.

22. oktober i år startet den pensjonerte frelsesoffiseren fra Bergen sitt prosjekt. Sammen med sine to unge, kvinnelige medarbeidere, Oxana Rybakova og Natalia «Natasha» Kerdivarenko sørger han for at avdelingen for de aller fattigste og vanskeligstilte pasientene på sykehuset får tre gode måltider om dagen.

Etter en forsiktig start, er «Brobygger»-prosjektet utvidet til å omfatte ca. 150 pasienter.

— Noe av de aller viktigste i behandlingen av tuberkulose er godt kosthold, skikkelig mat, sier Lieydia Ryvnyak, lege ved Pneumeologisk institutt og tuberkuloseklinikken i Chisinau.

Ennå kan ikke Ryvnyak bevise statistisk at Otto Brekkes program gir medisinske resultater og forbedringer. Men hun er ikke tvil om at noe er i ferd med å skje.

Vil bli på sykehuset

— Jeg ser på pasientene at de livner til, de får farge i kinnene, de smiler og de er mye mer optimistiske. De ser at noen faktisk bryr seg om dem. Det betyr utrolig mye, sier Lieydia Ryvnyak.

— Dessuten er disiplinen blant pasientene blitt en helt annen. Før slet vi med slagsmål, alkoholisme og narkotika. Nå ligner dette mer og mer på et skikkelig sykehus.

Et resultat av matprogrammet, er at de fleste pasientene nå blir på sykehuset til behandlingen er ferdig.

— Nå må vi nesten kjempe for å få dem til å forlate sykehuset. For mange av dem er den behandlingen og maten de nå får den beste de noen gang har opplevd i sine liv. Selv dette er bedre enn det som venter hjemme, sier Ryvnyak megetsigende.

I tillegg til maten kjøper Brekke inn alle medisiner pasientene trenger ut over de medikamentene som er direkte rettet mot tuberkulosen (som WHO sørger for). Også aviser kjøpes inn til pasientene . Det er en stor suksess.

— Avisen er fantastisk. Før lå vi apatisk eller snakket lite sammen. Nå leser og diskuterer vi sammen, smiler Anastasia.

- Vi har ingenting

— Utbredelsen av tuberkulose i Moldova er ekstrem. Det har nådd et epidemiologisk nivå, konkluderer Lieydia Ryvnyak. 25 prosent av befolkningen skal være under tuberkulosens svøpe, ifølge offisiell moldovsk statistikk. Hvor mange som har sykdommen og ofte dør, uten å havne i statistikkene, vet ingen.

— Dette var en av de aller beste tuberkuloseklinikkene i Sovjetunionen. Det kom reisende eksperter fra hele østblokken til vårt sykehus for å lære, forteller tuberkulosekirurgen Vitali Tsimbalari.

— Etter at Moldova ble selvstendig har vi ingen ting, og nå snakkes det om at kun de rike, de som kan betale, skal få behandling.

I gamle «sovjetdager» var tuberkulose ikke et stort problem i Moldova. Men med kollapsen i økonomien og dermed det statlige helsesystemet, har tuberkulosen fått blomstre igjen. Og de er ikke isolert. Mange av dem vet ikke at de har tuberkulose. De går rundt i landsbyene, selger varer på torget, serverer i restauranter, helt til de blir så syke at de må oppsøke lege, men da er det ofte for sent.

Vil spre seg til Vesten

— Jeg har kun en beskrivelse på tuberkulose: Det er en sosialt betinget sykdom, slår Lieydia Ryvnyak fast og får støtte av Vitali Tsimbalari.

— Så lenge de sosiale forholdene i Moldova fortsetter å være som de er nå, vil sykdommen fortsette å spre seg, og den vil spre seg til Vest-Europa gjennom sosialt betinget emigrasjon fra de fattige til de rike landene.

Det er med tuberkulose som med AIDS. Tuberkulosepasienter blir utstøtt av samfunnet - ofte av sin egen familie. De blir diskriminert og avvist. Mange våger ikke å si at de har tuberkulose, nettopp fordi de er redd for å bli avvist av samfunnet. Når de i tillegg kommer til et sykehus under de forholdene som er her, mister mange motet. Det knekker dem, de føler at ingen bryr seg om dem. Med «programmet» endrer det seg.

— I Moldova er det ti ganger så mange som dør av tuberkulose som av AIDS, hevder Vitali Tsimbalari.

Å støtte arbeidet mot tuberkulose i land som Moldova, er også i Vestens egen interesse, mener Tsimbalari. - De rike landene i Vesten vil få stadig større problemer med tuberkulose i løpet av noen år. Det er en enorm illegal emigrasjon fra Moldova og andre land til Vesten. Og mye av tuberkulosen som «eksporteres» på den måten er av den aller farligste typen - den mulitiresistente tuberkulosen.

— Vi kjenner også til at pasienter hos oss har avbrutt behandlingen og reist illegalt til Vest-Europa, sier Lieydia Ryvnyak.

— Og de typene tuberkulose vi har her i Moldova er man ikke vant til eller kjent med i Vesten, og det blir stadig verre. Om fem til ti år kan dere ha det i Vesten, advarer legen.

Lå selv for døden

Otto Brekkes hjelper og medarbeider, Oxana Rybakova, lå selv for døden med tuberkulose på nettopp dette sykehuset for tre år siden. Otto Brekke fant henne, sørget for medisiner og legehjelp, og ved hjelp av to amerikanske frelsesoffiserer ble Oxana brakt til USA, hvor hun mottok dem beste og mest moderne behandling.

I sommer, etter to og et halvt år var Oxana tilbake i Moldova og Chisinau. Nå som hjelper og «engel» for fattigfolk, fanget av tuberkulosehelvetet.

Stiftelsen «Brobyggerne» har midler til drift frem til april. Støtten har i stor grad kommet fra det norske Utenriksdepartementet.

— Det vil koste oss cirka 100.000 i måneden å fortsette.

— Hva skjer når pengene tar slutt?

— Det må ikke ta slutt. Vi bare MÅ skaffe penger.

ENGLER: Takket være Otto Brekke (t.h.), Oxana Rybakova (midten) og Natalia Kerdivarenko får de fattige tuberkulosepasientene god mat, aviser og medisiner. <br/>Foto: ODDLEIV APNESETH