HILDE SYVERSEN, SPA — Det har vært både lettere og vanskeligere å skrive for voksne. Vanskeligere, fordi det er en større historie, og jobben blir mer komplisert. Lettere fordi jeg kan ta med alle historiene, og fordi jeg ikke må legge noe bånd på meg, forteller Hagerup over sitt ryddige, grønnmalte kjøkkenbord hjemme i Oxford.

Vi skuer ut mot en liten, plankelagt bakhage, og på kjøkkenbenken vitner tåteflaskene om at Hagerup ikke bare er nybakt voksenforfatter, men også nybakt mor. Tomas kom til verden for tre måneder siden, to måneder for tidlig. Nå er han hos sin engelsk-argentinske farmor, ikke langt unna.

Skrekkinngytende mormor

— Når jeg har skrevet for ungdom har jeg forsøkt å være meg selv som 14-åring. Denne gangen har jeg kunnet være meg selv som voksen. Jeg har også kunnet gå mer inn i voksenpersonene og alle konfliktene i historien.

Konfliktene Hagerup trekker opp går på tvers og langs av generasjonene i den dysfunksjonelle familien til elleve år gamle Rita. Rita er en lubben vettskremt jente med et skrikende fravær av trygge voksenpersoner i sitt liv. Hun vokser opp på en campingplass drevet av onkelen og tanten, og deler rom og dobbeltseng med moren sin, som har ligget til sengs siden faren dro sin kos før Rita ble født. Sengedelingen innebærer ingen nærhet; Rita passer seg for å ikke komme over på morens halvdel. I huset bor også mormoren - en skrekkinngytende skaping med et halvt hjerte - og storebroren, som er den eneste Rita har å støtte seg til. Rita, har mye til felles med jentene som har vært hovedpersoner i Hagerups ungdomsromaner. De er alle mer eller mindre venneløse, og temmelig usympatiske.

Sinte og sure jenter

— Jeg merker at de blir mindre og mindre sympatiske, men likevel blir jeg mer og mer glad i dem, forteller Hagerup. Hun har ikke hentet så mye fra seg selv, men fra historier og liv hun så rundt seg under oppveksten på Viker utenfor Fredrikstad, et småsted ved kysten. Det er i første rekke jenter hun beskjeftiger seg med.

— Hva er det å vokse opp som jente? Hva slags forventninger ligger det der, og hva er realiteten, spør Hagerup.

— En ting som gjorde meg skikkelig forbannet i oppveksten, var hvordan sinte og sure jenter ble møtt. Guttenes konfliktløsing - med bare nevene - ble sett på som så fint og realt. Vi fikk høre at «Dere jentene dere tisker og hvisker, mens guttene tar en real fight.»

Hagerup mener det ligger en forventning til jenter i denne mentaliteten. De skal ikke bli skikkelig forbannet, de skal ikke vise aggresjon.

Farmor Inger Hagerup

Som to av de foregående bøkene til Hagerup, er også «Lysthuset» lagt til et sted som høres ut som Viker, og som til og med har stedsnavn som slutter på -vik. Som Rita i «Lysthuset» har Hilde vokst opp med flere generasjoner rundt seg. Det var keramikermamma Bibbi, forfatterpappa Klaus, keramikermormor, lillesøster og - i to år før hun døde - farmoren Inger Hagerup.

— Men der ender også likheten, ler Hagerup.

Både besteforeldrene og foreldrene jobbet hjemmefra, og var, i motsetning til Hagerups litterære voksne, både fysisk og mentalt til stede. For å finne ut mer om Ritas oppvekst dro forfatteren med seg en venninne på campingtur.

— Vi leide campinghytte en langhelg. Stilte med six-pack, og tenkte ja, ja. Men det var bare så utrolig flott! Så mange koselige mennesker, og så idyllisk for barna og de som var unge, som badet og syklet og fisket, og stort sett hadde de samme somrene jeg hadde på Viker.

Den østfoldske skjærgården

Fornemmelsen av salt sjø, tang og råtnende brennmaneter damper fra Hagerups tekst. Etter tolv år i Storbritannia, er det fremdeles den østfoldske skjærgården som er hennes litterære univers.

— Jeg kommer ikke bort derfra. Når jeg skriver må jeg ha et geografisk sted, noe å se for meg. Da blir det lettere å gjøre det rikt. Også er det noe med en nokså isolert oppvekst, hvor det ikke er så mye å velge blant sosialt, hvor det kanskje bare er tre barn på din alder.

Det er i strandkanten Rita finner en venninne, campinggjesten Sharon som er på ferie med faren. Rita forelsker seg i Sharon, og i Sharons liv.

— Med sine voldsomme venninneforhold trener jenter på tosomheten. Når man får sin første kjæreste, har man alt lang trening, og da blir det også «slutt» med bestevenninnen. Det har jeg skrevet om før, men det jeg ville vise her er den intense forelskelsen i et annet liv, og hva som skjer når noen endelig ser Rita og er snille mot henne.

Har bodd i Oxford i seks år

Mens vi prater, ringer det på døren; en kasse fra Aschehoug i Oslo. Hagerup griper kniven begjærlig. I tre år har hun levd med Rita og familien hennes, og her er resultatet. Jammen ser hun blid ut. Særlig fornøyd er hun med slimsporet sneglen som pryder omslaget.

Vi tar den korte turen inn til Oxford sentrum. Dette har vært hjembyen til Hagerup i seks år. Men når mannen Oliver snart er ferdig med legestudiene, er det ikke sikkert de blir her.

— Jeg har lyst til å flytte på landet. Og så har jeg lyst til å flytte til Norge. Vi får se om det blir noe av, filosoferer hun. Men først på programmet er en ny ungdomsbok, og dette skal bli en grøsser.

— Jeg er så pysete og fascinert av de trygge grøssene man får gjennom filmer og bøker, sier Hilde Hagerup.

THE CITY OF DREAMING SPIRES: Hagerup har bodd i ektemannens hjemby Oxford i seks år. Hun trives godt i drømmetårnenes by. Tårnet i bakgrunnen er en del av Magdalene College, et av universitetets eldste og mest kjente college.<p/>FOTO: HILDE SYVERSEN, SPA
MED ILPOST FRA NORGE: I tre år har Hagerup levd med den dysfunksjonelle familien i sin siste roman «Lysthuset». Dette er første gang møter hun dem i sin endelige form, komplett med snegleomslag.<p/> FOTO: HILDE SYVERSEN, SPA