— Å, så flinke dere er, stråler mamma Ingela.

6. november kom de hjem, lille Paul Magnus og pappa Paul. Den lange veien fra Sør-Korea og hovedstaden Seoul. Hjem til strileland, lille Kleppe ut mot havet i Sund.

— Det gikk så fint på flyturen, det var så mange som ville hjelpe, en fransk-koreansk dame og til og med koreanske businessmenn, forteller pappa Paul.

— De kom hjem sent om kvelden, vi var vel ikke her ute før halv tolv. Da var Paul Magnus lys våken, klar for en ny dag. Jeg var oppe med ham den natten, forteller mamma Ingela. Hun var hjemme på Kleppe med datteren da mannen hentet Paul Magnus i Seoul.

— Jeg hadde reist så mye i jobben at det var best slik.

Det er vakkert og mye varme inne i stuen i det gamle hvite huset til ekteparet Ingela Øien (41) og Paul Arlidge (43). Hun spiller fløyte i Harmonien, han er lærer ved Steinerskolen på Storetveit. De møttes på Banff School of Arts ved Rocky Mountains i Canada i 1986. Bergensfødte Ingela hadde permisjon fra jobben i Bergen Filharmoniske Orkester for et tilleggsstudium, canadiske Paul studerte musikkteater. De fant tonen raskt og giftet seg to år senere i Bergen.

Paret kjøpte tomt og et falleferdig hus på Kleppe i 1992. I dag fremstår hjemmet som et koselig lunt rede på landet. Restaurert på egen hånd.

— Vi ville bo på landet, med stor hage, slik at vi kunne dyrke grønnsaker selv, sier Ingela.

Lillebror Paul Magnus leker på tregulvet, storesøster Rosanna er ikke sjenert lenger. Men hun må ha koseteppet, det hun har hatt helt siden hun ble hentet av mamma og pappa i Korea.

— Rosanna snakket i hele høst om at hun skulle få en bror. Når kommer han? spurte hun. Dagen etter at vi var på flyplassen for å ta farvel med Paul, sa hun at vi skulle hente pappa og broren, de hadde vært lenge nok borte, smiler mamma Ingela.

Livet er ikke helt det samme lenger. Plutselig var han der, lillebroren.

— Det var en stor følelsesmessig overgang for Rosanna. Hun er stolt og glad i lillebroren sin, men hun er nok litt sjalu, vil være litt baby, hun også, forklarer mamma.

Ingela har tatt bortimot ett års morspermisjon. Hun ser frem til å være hjemme med barna. Det å få barn har vært en lang prosess for henne og mannen.

Selve adopsjonssaken tok ikke mer enn ett år og fem måneder da de fikk Rosanna, ett år og ti måneder tok det med Paul Magnus.

— Det var annerledes første gang vi adopterte. Det føltes så lenge å vente den gangen. Før vi fikk Rosanna, hadde vi jo ønsket oss barn i mange år, forteller Ingela.

Hun har to kusiner som er adoptert fra Korea. Det var med på å påvirke parets valg av land. De visste at koreanske barn klarer seg godt i Norge.

— Det er så mange adopterte fra Korea i Norge, bare her ute vet vi om sju-åtte, sier Paul.

Han og Ingela ønsker stor åpenhet rundt adopsjon. Paul har også brukt familiens historie i undervisningen på Steinerskolen. Han har tatt med seg barna og latt dem hilse på elevene på skolen, fortalt familiens historien og gitt elevene en fri oppgave i engelsk til å skrive om dem.

— Ufrivillig barnløshet var tabu før. Men jeg vil at man skal ha et naturlig forhold både til ufrivillig barnløshet og til adopsjon. Elevene mine vet masse om adopsjon nå. Jeg har fortalt dem i detalj om dette, sier Paul.

Rundt huset er det et hav av boltreplass, fire mål i idyllisk frihet og frisk luft. Rosannas leker lyser opp i en hage i sen høstdrakt. Drønnet fra sprengning og veibygging i nærheten bryter stillheten denne tirsdags formiddagen.

I en knapp måned har familien skjermet seg fra omverdenen og funnet roen. Venner har holdt seg borte og vist forståelse. For å gi familien tid til å skape trygghet, for å la dem knytte bånd og skape nærhet til sin lille sønn.

— Vi har vært mye alene, slik at sønnen vår skal få en lettere overgang. Det er nok lettere for par som får egne barn, her får vi det hele rett i fjeset. Men det har gått veldig fint, utdyper Paul.

På pianoet står et bilde av Rosannas fosterfamilie. Paul tar oss med inn i arbeidsrommet, viser e-mail fra datterens fosterfamilie. Fostermor i Korea lurer på hvordan det går, etter at de fikk en bror til Rosanna og en sønn i hjemmet langt der nord.

— De er glad i henne, flere sier at vi bør bryte kontakten. Men vi er ikke enige i det, de er jo heller ikke Rosannas biologiske foreldre. Fosterfamilien er en liten del av Rosannas historie, poengterer Ingela.

Ingela og Paul har beholdt ett av barnas navn som mellomnavn. De har tatt vare på alle adopsjonspapirene. Bilder fra Korea. Gaver. Slik at de kan vise ungene alt, den dagen de begynner å undre seg, stille spørsmål.

— Vi er så glad vi hentet dem selv. Vi vil reise tilbake på ferie til Korea når de blir 10-12 år gamle, forteller mor i huset.

Rosanna gleder seg til ettermiddagen. Tirsdag er ukens store dag, da drar hun og pappa på bading. Paul Magnus får melk fra flaske. Han er en robust krabat og glad i mat.

Han holder på å sovne i pappas fang.

— Vi har vært så heldige, vi som har fått to så fine barn, sier Ingela.

PLUTSELIG KOM LILLEBROR: Hjemme på Kleppe i Sund. Lille Paul Magnus Kyoo har funnet seg godt til rette og er en skikkelig matmons. Storesøster Rosanna Lee er stolt, men av og til vil hun være litt baby, hun også.
Foto: Rune Sævig